Blant sanddyner, sjøfugler og lyden av bølger som slår mot land, har Inger-Ann Johnsen fra Leirfjord skapt sitt eget lille paradis på Costa Blanca. Strandgalleriet i Guardamar har på få år blitt et begrep innen spanske kunstnerkretser.

I år 2000 flyttet Inger-Ann til Spania med familien. ”For å gjøre noe helt annet og la ungene få en ny opplevelse”. Hun hadde knapt tatt i en malerpensel før.

- Jeg begynte å vanke med en gjeng med kunstnere som holdt til her nede, og kastet meg i det sammen med dem. Slik ble jeg malerinne. Etter en stund åpnet ni av oss atelier og galleri her på stranda i Guardamar.

Egentlig var det bare meningen at familien Johnsen skulle være et år i utlendighet. Så ble det et år til, og så bestemte de seg for å selge huset hjemme i Norge. Siden har de blitt på sydligere breddegrader.  

- De to første årene i Spania bodde vi i Strandgalleriet og spiste sand. Det var fantastisk. Da vi flyttet videre til Benijofar i 2002, fikk jeg problemer med å sove fordi jeg ikke hørte havet, mimrer Inger-Ann.

Blå resept
I 2003 begynte de syv kunstnerne som var igjen ved Strandgalleriet å arrangere kurser. Det ble fort populært blant nordboere i vinterdvale på det sydlige Costa Blanca.

- Jeg tror undervisningen er årsaken til at jeg har hatt den fremgangen jeg har hatt, og at jeg er der jeg er i dag. Den gir meg inspirasjon til å utvikle meg. For å lære bort noe må man kunne det selv, resonerer Inger-Ann.

Den selvlærte og frittalende norske malerinnen er opptatt å få frem at maling er noe for alle og ikke bare for en begrenset elite, slik mange av hennes landsmenn syntes å mene.

- Min ambisjon er å avdramatisere malerkunsten. Dette er noe alle kan lære. Også er det en fin hobby, ikke spesielt dyrt, og forferdelig moro. Det er viktig å få kledd av kultursnobberiet, som man kanskje særlig finner hjemme i Norge. Man skal ha gått de rette skolene og hatt de riktige læremesterne. Her i Spania er det ikke sånn. Her ser de mer på hva man faktisk gjør, og hva man kan.

Inger-Ann Johnsen, som i dag er den eneste kunstneren som er igjen på Strandgalleriet i Guardamar, tilbyr flere typer kurser som nybegynnerkurs, collage- og silkecollagekurs, og ikke minst knivkurs, hvor man maler med en spesiell kniv. Elevmassen består mest av skandinaver, men også italienere, nederlendere, engelskmenn, og en og annen spanjol. Det finnes ingen øvre eller nedre aldersgrense, og kursene pågår gjennom hele året.

- Jeg føler at det jeg driver med gir mening. Ikke bare for meg, men også for mine elever. En av dem sa til meg en gang at malerkurs burde være på blå resept, fordi det får man til å koble av og glemme alle bekymringer.

Señor Berdum
En mørk og trist vårkveld i 2006 er Inger-Ann er alene i Strandgalleriet. Plutselig står en eldre spansk herremann døren. Han viser tydelig interesse for det han ser.

- Hvorfor han kom, og hvor han kom fra, aner jeg ikke. Han dukket bare opp fra det store intet, og begynte å granske maleriene. Det var nesten litt skummelt. Så spurte han om det var jeg som hadde malt dem. Jeg svarte ja. Da presenterte han seg som Señor Berdum, gallerieier fra Barcelona. Og så lurte han på om jeg hadde lyst til å komme oppover å stille ut.

Den norske malerinnen var overveldet over tilbudet, og lurte på om hun kunne ta med seg noen kollegaer. Slik ble det til at fire norske kunstnere reiste fra Guardamar til den katalanske hovedstaden for å lage utstilling. Men responsen skulle la vente på seg.

Sjampanje med fiffen
- Etter utstillingen var det helt tyst. Det var som om ingenting hadde skjedd. Først et halvt år senere ringte en kar og presenterte seg som Arturo Shitoni, en venn av Señor Berdum, også han gallerieier fra Barcelona, sier Inger-Ann.

Shitoni skulle gi ut en slags guide over nålevende spanske kunstnere. I den ville han ha med Inger-Ann Johnsen fra Leirfjord på Helgeland. Første utgave av ”Artistas” kom ut 2. juni 2007.

- Bortsett fra en som trolig er født i Hviterussland, er jeg den eneste utenlandske kunstneren som er med i boken. I forbindelse med utgivelsen reiste jeg til Barcelona sammen med en elev. Der var vi og drakk sjampanje med fiffen. Det var koselig. Vi ble tatt veldig godt imot. Etterpå reiste jeg hjem til Norge på sommerferie.

Louvre
Da Inger-Ann er tilbake i Spania etter ferien, bare fortsetter snøballen å rulle. En dag, etter at hun har vært på legebesøk med sin sønn. Får hun telefon fra nok en spansk gallerieier.

- Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Fordi sønnen min trodde vi hadde glemt å betale legen, her i Spania er det jo ikke egenandel sånn som i Norge. Da telefonen ringte, var han overbevist om at det var legekontoret som ville ha betalingen sin. Men det var det ikke. Det var Joaquin Balsa, spansk kunstner med gallerier i Paris og Ourense.

Balsa ville ha henne med på en diger internasjonal kunstmesse på Sicilia. Igjen var Inger-Ann eneste utlending sammen med en haug spanske kunstnere.

- Under oppholdet i Italia, ble jeg spurt om jeg hadde to store malerier til disposisjon. Det har jeg ikke, men det kan sikkert ordnes, svarte jeg. Så reiste jeg hjem og malte to store bilder.

Inger-Ann Johnsen lener seg godt tilbake i stolen og smiler. Det er tydelig at vi nærmer oss et slags høydepunkt i historien. Den norske kunstnerinnen blir stadig ivrigere.

- Da maleriene var klare, sa Joaquin Balsa at han hadde en ledig utstillingsplass i Louvre i Paris. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte, og antok først at spanskkunnskapene mine bedro meg. Men det gjorde de ikke. Dermed havnet jeg i et av verdens største mest berømte museer, og siden har det bare fortsatt.

Askepott
Siden opptredenen i Paris, har Inger-Ann stilt ut en rekke ganger på det europeiske kontinentet, og fått hederlig omtale i flere internasjonale kunstmagasiner. For kort tid tilbake var hun i Madrid på en stor utstilling i regi av det spanske innenriksdepartementet. Inntektene gikk til kampen mot kvinnemishandling.

For tiden er hun aktuell på en utstilling i Huila i Colombia, hvor overskuddet av salget skal gå til et sykehjem for kreftrammede. Til sommeren skal Inger-Ann Johnsen ha stor separatutstilling i Galleri Sovart i Kragerø, en uke i juli. Deretter skal hun tilbake til sitt paradis i Guardamar.

- Jeg føler meg ganske sikker på at vi kommer til å bli i Spania. En av sønnene våre har flyttet hjem til Norge for å gå på skole, og den andre følger nok snart etter. Men de er begge i ferd med å bli voksne, og snart flytter de kanskje videre igjen. Man kan ikke følge etter dem hele livet heller. Jeg tror jeg er blitt avhengig av lyset på Costa Blanca, hjemme er det så mørkt. Ting er dessuten mer lettvinte her, mindre stress og et roligere tempo. Fremfor alt er livet i Spania mye mer sosialt. Folk har tid til hverandre. Erklærer Inger-Ann, som aldri har glemt hvor hun kommer fra.

- Jeg er ydmyk i forhold til det jeg driver med, og kjenner meg utrolig privilegert. Det er nok en fordel å være voksen når man går igjennom en slik forandring i livet som jeg har gjort. Ellers er det nok lett å miste bakkekontakten. Jeg føler meg som en slags askepott. Lille meg fra lille Leirfjord reiser rundt i den store verden og stiller ut. Det er nesten for godt til å være sant. Sier den norske malerinnen i Guardamar, som snart er aktuell i enda en kunstnerbok, ”Ellas en el Arte”, skal presentere kvinnelige kunstnere fra hele verden.