Berte Marie Ulvester er fra 1. mars ny diakon i Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa.

Utenlandsopphold er ikke noe nytt for Berte Marie, som gjennom arbeid i en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner har hatt hele verden som arbeidsplass. Nå er hun godt i gang med nye utfordringer i Albir, hvor hun i arbeidet som diakon har et spesielt ansvar for Sjømannskirkens omsorgstjenester for nordmenn i dette området. 

Berte Marie Ulvester er fra 1. mars ny diakon i Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa.

Utenlandsopphold er ikke noe nytt for Berte Marie, som gjennom arbeid i en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner har hatt hele verden som arbeidsplass. Nå er hun godt i gang med nye utfordringer i Albir, hvor hun i arbeidet som diakon har et spesielt ansvar for Sjømannskirkens omsorgstjenester for nordmenn i dette området. 

– Jeg har jobbet 16-17 år i utlandet, i ulike land i Afrika, Asia og Midtøsten, for en rekke forskjellige norske hjelpeorganisasjoner. Mitt siste utenlandsopphold var i fjor høst, da jeg var tre måneder i Irak og Jordan som Stedlig representant for Kirkens Nødhjelp, med administrativt og økonomisk ansvar for hele organisasjonens arbeid der. Jeg har tidligere også hatt samme jobb i Etiopia og Eritrea.

Gir mennesker muligheter

Berte Marie Ulveseter påpeker at dette er et komplekst arbeid, ikke minst på grunn av de kulturelle utfordringene man møter.

– Men jeg har sett at det nytter. Ikke minst å gi mennesker en mulighet til å klare seg selv og få verdigheten tilbake, sier hun.

Som eksempel på at det nytter forteller Berte Marie om et pilotprosjekt mot kjønnslemslestelse hun var med på å drive i ti landsbyer i Eritrea.

– Hele landsbyen ble involvert i dette prosjektet, også lærere og religiøse ledere, både muslimske og kristne. Det er viktig å få med de som har makt, slik som religiøse ledere, for å lykkes. I dette prosjektet laget vi blant annet en film som viste lidelsene kjønnslemslestelse påfører kvinner. Resultatet av prosjektet var at man i disse landsbyene i stor grad sluttet med omkjæring.

Filmen ble også vist for ledende politikere i landet, og Eritrea har nå fått en lov mot kjønnslemlestelse. Dette viser at så lenge man også spiller på lag med lokale partnere og ledere kan man få til endring, forteller Berte Marie.

– Hva har fått deg til å søke denne typen utfordringer?

– Det har nok vært en blanding av utferdstrang, eventyrlyst og lysten til å gjøre noe meningsfylt. Mine foreldres engasjement har også vært viktig, min far var i flere år misjonær i India.

Verdifull erfaring

Berte Marie har ikke bare stått ansikt til ansikt med lidelse og nød i den tredje verden. Gjennom arbeidet for Kirkens Bymisjon med kvinner med prostitusjonserfaring vet hun mer enn de fleste om den tøffe virkeligheten på gaten i Norge.

I Bergen har hun jobbet som tiltaksleder for natthjem og varmestue for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet.

– Mange av kvinnene som besøker varmestuen er utenlandske kvinner, særlig fra Nigeria. En stor del av dem er ofre for menneskehandel, og vet ikke hva de kommer til når de reiser til Europa. De opparbeider seg skyhøy gjeld til bakmennene, og må jobbe for å betale denne gjelden. Ofte er det snakk om kristne kvinner fra konservative familier, og for dem er det knyttet enormt mye skam og skyld til det å prostituere seg. De lever med trusler mot seg selv og mot familien i hjemlandet. De er redde for å bryte ut og gå til politiet, og norsk lovgivning og myndigheter gir heller ikke disse kvinnene den beskyttelsen de trenger. De risikerer i mange tilfeller å bli sendt ut av landet og rett i hendene på bakmennene. Det er vanskelig å hjelpe dem, for de har ingen rettigheter i Norge, forteller Berte Marie.

Behov i Spania

Berte Marie Ulveseter sluttet i jobben i Bymisjonen for å arbeide blant nordmenn i Spania, som på mange måter er en svært privilegert gruppe – Kontrasten fra arbeidet med fattige i Afrika og kvinner med prostitusjonserfaring i Norge kan synes stor.

Hva tenker du om det?

– Det er flere som har spurt meg om det, men jeg tenker at det er mange nordmenn i Spania som også lever med sine utfordringer og behov, og alle problemer er reelle nok for dem som har dem. For meg er det spennende å møte mennesker uansett, understreker Berte Marie

– Hvordan tenker du erfaringene dine kan komme til nytte i jobben som diakon i Sjømannskirken?

– Jeg tenker at jeg tar med meg verdifull erfaring på mange måter. Jeg har vært med på og opplevd så mye at jeg lar meg ikke så lett stresse, jeg beholder roen også i krevende situasjoner. Jobben min som diakon dreier seg om møte med enkeltmennesker, og jeg føler at den allsidige erfaringen gjør at jeg har mye å bidra med, sier hun.

Møte med mennesker

Berte Marie forteller at hun kjente lite til Sjømannskirken og Spania før hun begynte i jobben. – Jeg så utlysningen og kjente jeg var klar for nye utfordringer. Barna, og spesielt mannen min, syntes også det var en god idé. Min mann er italiensk, utdannet veterinær og ekspert på kameler, og har aldri likt så godt å bo i Norge. Han var begeistret for muligheten til å flytte sørover. Albir har den fordelen at det kan kombineres med mange ting. Barna våre på 12 og 15 kan også fortsette på norsk skole, og min mor, som begynner å bli gammel, kan komme å være hos oss i perioder.

Som diakon er Berte Marie en del av den kirkelige staben.

– Hva gjør egentlig en diakon og hvilke arbeidsoppgaver vil du ha i Albir?

– Diakonien er kirkens omsorgstjeneste, det handler rett og slett om å sette evangeliet ut i handling. Som diakon bruker jeg mye tid på å samtale med mennesker, og jeg går på hjemmebesøk til mennesker som sliter med sykdom eller ensomhet, besøker nordmenn som er innlagt på sykehus og besøker også de norske sykehjemmene i området.

Lavere terskel

Berte Marie Ulveseter understreker at alle kan ta kontakt med diakonen, og at hun er diakon for alle uansett livssituasjon og grad av kirketilhørighet.

– Vi opplever at det er mange som tar kontakt og ønsker noen å snakke med. Det virker som det er lavere terskel for å ta kontakt med kirken her i Spania enn i Norge. Det har kanskje noe med å være i utlandet å gjøre, kirken blir et viktig kulturelt og sosialt samlingssted.

– Er det noe du spesielt brenner for eller ønsker å ha fokus på i jobben som diakon i Albir?

– Jeg brenner for at vi skal nå ut til enda flere, og at flere skal få oppleve arbeidet vi driver som verdifullt og viktig. For meg dreier det seg om å sette evangeliet ut i handling gjennom å vise omsorg inn i menneskers livssituasjon. Jesus er forbildet og ordene er ikke alltid så viktige. Jeg ønsker å være en synlig og tilgjengelig diakon.

Berte Marie håper også å få på plass en besøkstjeneste av frivillige, som kan gå på hjemmebesøk til mennesker som trenger og ønsker det, og sier at de i kirken ser at det er et stort behov for å ha et diakonalt arbeid. Føle tilhørighet

– Sjømannskirken betyr mye for mange nordmenn bosatt i utlandet. Hva tenker du er Sjømannskirkens oppdrag og rolle?

– Sjømannskirkens motto er å ”gi mot til tro, håp og engasjement”, og som kirkelig medarbeider føler jeg vi får være med på dette. Vi ser at kirken er viktig både som et kulturelt, sosialt og kirkelig møtested. Det er nødvendig å ha en kirke for nordmenn i Spania, et sted hvor en kan føre tilhørighet og møte andre. Berte Marie har nå vært tre måneder i stillingen, og hele familien har kommet på plass og funnet seg godt til rette i lokalmiljøet.

– Vi har blitt veldig godt mottatt og det kjennes veldig kjekt og menigsfyllt å være her. Barna har også funnet seg godt til rette på skolen, forteller hun.

Spania positivt

Berte Marie sier hun er positivt overrasket over Spania. – Der vi bor blir til og med bosset tømt hver dag, det skjer ikke hjemme i Norge. Hun håper hun etter hvert skal finne tid til å lære seg mer spansk og bli bedre kjente med ”det spanske” Spania også.

– Vi merker selvfølgelig at vi bor i en veldig utenlandsk setting. Her er et stort tilbud av norske butikker, restauranter, legekontor og sykehjem. Det er nesten som å bo i Norge bare med bedre klima. Men jeg er tross alt her for å være diakon for nordmenn i Spania, så det er det helt naturlig at det blir vårt miljø her, avslutter hun.

Av Synnøve Rodal