Pappa Per Utheim slet med Bechterew og en hjertefeil, mens barna Anita og Julian slet med henholdsvis astma og ADHD. Da det norske hjelpeapparatet sviktet bestemte familien seg for å emigrere til Spania. Her har de alle fått et nytt liv.

Som femåring fikk Julian Utheim diagnosen ADHD. Han begynte på medisinsk utredning i barne- og ungdomspsykiatrien – BUP. Samt at han kom med i et prosjekt – Dinosaurusskolen – som er underlagt universitetssykehuset i Tromsø. Samtidig gikk pappa Per på kurs for foreldre med barn med ADHD.  

- Da Julian var 6,5 år var han ferdig utredet. Lærerne ved Brennsholmen Skole sa det var omtrent som å slå av og på en bryter. Medisinen hadde effekt fra første dag. Problemet var at hjelpeapparatet ikke fungerte. Skolen kontaktet Pedagogisk-psykologisk tjeneste – PPT, og fikk beskjed om at det var tre års ventetid på grunn av pengemangel. Deretter vedtok rektor at skolen heller ikke hadde penger til å hjelpe Julian, forteller Per Utheim, som klaget det kommunale vedtaket inn til fylkesmannen i Troms.

- Fylkesmannen satte til side kommunens vedtak og truet med dagsbøter hvis det ikke innen 14 dager ble satt i gang tiltak. Etter en uke ble vi tilkjent åtte timer i uken med assistent. Problemet var bare at assistenten var for hele klassen og ikke for Julian spesielt.

Til Costa Blanca       

Per hadde lenge vurdert å ta med barna og flytte til varmere strøk på Costa Blanca.

- Det at Julian bare fikk åtte timer med en assistent som på samme tid skulle ta seg av resten av klassen, var dråpen som fikk begeret til å renne over. Noe måtte gjøres. Så jeg ringte til Den Norske Skolen i Rojales og lurte på om de hadde plass i det kommende skoleåret. Svaret var positivt.

I søknadsskjemaet fra skolen i Rojales ble Per bedt om å spesifisere om hans barn hadde spesielle behov.

- Jeg skrev at Anita har astma og at Julian har ADHD i tillegg til at han også har astma. Etter kort tid fikk vi brev fra skolen hvor det sto at de begge var hjertelig velkomne. Litt senere fikk vi også et brev fra fylkesmannen i Oslo og Akershus. Han skrev at Julian var tilkjent 21 timer i uken med en assistent som bare var tiltenkt han. Det lød som musikk i mine ører, sier Per.

På nettet fant Per en passende bolig til leie i nærheten av skolen. Da alt var klart i august 2008, pakket han opp familiens store Toyota og la i vei på den 470 mil lange turen fra Troms til Rojales.

- Vi tok bare med det vi måtte ha med. Det vil si medisiner, en del klær og en masse hobbyartikler. Resten av eiendelene våre ble solgt, gitt bort eller brent. Ingen av oss har til dags dato angret et sekund på den avgjørelsen.

Nytt liv  

Ankomsten til Spania gikk over all forventning. De ble tatt i mot med åpne armer, og både Per og barna fikk raskt nye omgangsvenner på skolen og i nabolaget i Ciudad Quesada. Etter kort tid ble det dessuten klart at familiens helseproblemer hadde minsket betydelig.

- Etter en måned sluttet både Julian og Anita med astmamedisin. Jeg begynte også å merke at mitt behov for medisiner var i ferd med å bli mindre. Plutselig hadde jeg redusert forbruket av både hjerte- og Bechterewmedisin med 70 %. Da jeg reiste fra Norge hadde jeg med meg medisin for et år. Jeg har fortsatt igjen for et halvt år. Det eneste jeg må passe på nå er at medisinen ikke går ut på dato, smiler Per.

Han, Anita og Julian har alle fått et helt nytt liv i Rojales. Barna er mer fornøyde og aktive enn noensinne, og er med på en rekke fritidsaktiviteter. Det i seg selv er mer enn nok til å glede pappa Per.

Utrolig utvikling       

Per forteller at Julian var veldig innesluttet og aldri hadde lyst til å være med på noe før han flyttet til Spania. Slik er det ikke lenger nå.

- En dag for en stund tilbake fant Julian en kjempesitron på 730 gram. Han plukket den opp og sa at han ville ta den med på skolen så klassekameratene skulle få se den. På neste morgensamling tok han opp sitronen og viste frem for de andre elevene. Jeg ble bare stående og måpe. Det hadde jeg aldri trodd at han ville gjøre. Ungene har snudd totalt om her nede.

Hver mandags morgen fremfører en av klassene på skolen et eller annet for de andre. Anita og Julian er med så ofte de har muligheten. Hjemme i Troms sto de alltid i bakgrunnen og gjemte seg i frykt for å bli mobbet. På skolen i Rojales gjør de stikk motsatt. På sommeravslutningen i juni var de med og spilte gitar for 3-400 fremmøtte i Sjømannskirken i Torrevieja.

En annen ting er lekser og skolearbeid. Før i tiden var det alltid trøbbel når Julian skulle gjøre lekser, og Per satt som regel i timevis for å få han til å gjøre det han skulle. Nå hender det ofte at han har gjort dem unna allerede før han kommer hjem fra skolen for dagen. 

 - Som far er det utrolig å se hvordan barna har utviklet seg på det drøye året vi har vært her, konstaterer Per.

Roser skolen

Per Utheim er overbevist om at med livsstilen som følger av Costa Blancas milde og solfylte klima har bidratt til at familien har fått et nytt liv. Hovedårsaken tror han imidlertid er det gode miljøet i og rundt Den Norske Skolen i Rojales.

- Det er aktiviteter på skolen eller i skolens regi omtrent hele tiden. I tillegg har vi et veldig effektivt FAU – foreldrenes arbeidsutvalg – som jobber systematisk med å fremme miljø og trivsel. Det gjøres blant annet ved å arrangere lotterier hvor inntektene utelukkende går til prosjektersom er i elevenes interesse. Et eksempel jeg kan gi er leirskole. På norske skoler får alle elever en eller annen gang i løpet av grunnskolen reise på leirskole. Her på skolen reiser elevene på leirskole hvert år.

Etter å ha vært medlem av FAU siden ungene begynte på skolen i fjor høst, har Per nå blitt valgt til leder.

- Da ungene gikk på Brennsholmen Skole var jeg med i FAU i to år. I løpet av den tiden var jeg på to møter. Det ene omhandlet t-skjorter til elevene, mens det andre dreide seg om skillevegger i dusjene i garderoben. Etter møtene hørte jeg aldri noe mer. Her er det definitivt andre boller. Skolen har lang tradisjon med FAU og mange foreldre har vært med i flere år. Vi har hele tiden ting på programmet. Det være seg juleball, nye hoppetau, 17. mai arrangement eller grilling for elever og lærere i storefri. Dessuten har vi satt av 3.000 euro til aktivitetsløype til den dagen det nye skolebygget står ferdig, forteller Per.    

 Flytter ikke tilbake

Familien Utheim har bosatt seg i like i nærheten av Den Norske Skolen i Rojales og trives godt med det.

- Både jeg og barna har fått en masse nye venner og lever et veldig sosialt liv. Hver tirsdag er det ”foreldretreff i solen” på skolen. Da kan vi foreldre bli bedre kjent og drøfte eventuelle problemer oss i mellom. En morgen kom det en kar bort til meg og presenterte seg. Det navnet kjenner jeg, jeg hadde en barndomskamerat i Narvik som het det samme, sa jeg. Ja det er meg det, lød svaret. Det viste seg at han også hadde valgt å pakke kofferten og flytte til varmere strøk, forteller Per, som ikke har planer om å flytte tilbake til Troms med det aller første.

- Det skjer rett som det er at folk spør meg på Facebook om jeg ikke har planer om å komme hjem snart. Da svarer jeg at jeg kommer nok hjem en gang, men det blir som aske i en krukke. Ungene vil ikke tilbake og ikke jeg heller. Anita, som går i sjette 6. klasse, har allerede bestemt seg for å gå videregående her på skolen. Jeg ser at barna er langt lykkeligere her, og da er jeg også automatisk lykkeligere. Dessuten har jo både de og jeg trappet kraftig ned på medisinene etter at vi flyttet.