På slutten av 80-tallet fikk Bård Tufte Johansen og Harald Eia sitt store gjennombrudd i TV-serien ”Lille lørdag”. Deler av handlingen foregår ved gatekjøkkenet Kvikk Baren på rutebilstasjonen i Arendal. Der solgte Tone Martinsen ”ruglete pommes frites” med ”blandings”. Drøyt 15 år senere pakket hun kofferten og tok konseptet med seg til Torrevieja hvor hun nå driver på femte året.   

På slutten av 80-tallet fikk Bård Tufte Johansen og Harald Eia sitt store gjennombrudd i TV-serien ”Lille lørdag”. Deler av handlingen foregår ved gatekjøkkenet Kvikk Baren på rutebilstasjonen i Arendal. Der solgte Tone Martinsen ”ruglete pommes frites” med ”blandings”. Drøyt 15 år senere pakket hun kofferten og tok konseptet med seg til Torrevieja hvor hun nå driver på femte året.   

Som 19-åring tok Tone Martinsen over som daglig leder på gatekjøkkenet Kvikk Baren ved rutebilstasjonen i Arendal. Kort tid etterpå ble hun kontaktet av NRK som fortalte at de hadde en ny TV-serie på gang og lurte på om de kunne bruke hennes lokaler til en del av filmingen.

– Det var ingen vits i å tenke seg om to ganger. Det var tross alt NRK og TV det var snakk om. Det ble en kjempesuksess for meg. Det var verdens beste reklamekampanje og jeg kunne ikke fått en bedre start, forteller Tone, som etter bare noen måneder som daglig leder hadde tatt over hele driften.

– Jeg elsker å jobbe. Men det er bedre å jobbe for seg selv. Min plan helt siden begynnelsen var at jeg skulle ta over som eier så fort som mulig.

Knallsuksess
”Lille lørdag” tok norske TV-seere med storm. Snart hadde den lille sørlandsbyen Arendal fått en stor plass på Norgeskartet. Seriens hovedpersoner, Bård, Harald, Øystein og Peder fra Froland var stadig å finne på gatekjøkkenet Kvikk Baren ved rutebilstasjonen i Arendal. Favorittmåltidet var ”ruglete pommes frites” med ”blandings”.

– Det er ingen overdrivelse å si at det tok helt av. Plutselig ble jeg rent ned av kunder som skulle har ”ruglete pommes frites” med ”blandings”. Folk som var på bussturer i området kjørte innom Arendal for å kikke og spise pommes frites. I perioder slet jeg med å holde frityren varm og mange måtte ta til takke med lunke og halvstekte varer. Det var aldri noen som klagde på det. Det meste som ble solgt på en gang var 80 porsjoner. Det var kort og godt ville tilstander. Det kom folk helt fra Oslo for å sjekke ut fenomenet. Da Arendal kommune senere arrangerte rebusløp besto en av postene av å spise ”ruglete pommes frites” med ”blandings” på Kvikk Baren, erindrer Tone.

”Ruglete pommes frites” ble Kvikk Baren og Tones varemerke. Overalt hvor hun gikk spurte folk etter ”ruglete pommes frites” og ”blandings”. Lenge etter at ”Lille lørdag” var tatt av programmet. Men så en dag kom det beskjed om at rutebilstasjonen skulle rives. Da tok Bård og Harald kontakt igjen og spurte om de ikke kunne lage en endelig avslutning på serien.

Nedtur
– Det ble til at de lagde en siste episode hvor det ble arrangert at rutebilstasjonen ble sprengt i luften. I virkeligheten ble den revet. Det ble begynnelsen på nedturen som endte med at jeg flyttet til Spania i 2005.

Tone Martinsen gråt som et barn for sin business da hun fikk vite om rutebilstasjonens skjebne. På et tidspunkt syntes faren så synd på henne at han kontaktet en stortingspolitiker som igjen kontaktet ordføreren i Arendal som til slutt kontaktet Tone og sa at hun ikke skulle bekymre seg. Hun ble lovet en plass i et nytt bygg som var under oppføring i nærheten, mens hun ventet på at det nye kulturhuset som lå på tegnebrettet skulle bli ferdig.

– Jeg fikk lokaler akkurat som de hadde forespeilet meg, men til en mildt sagt stiv pris. 300.000 i året for 18 kvadratmeter i Arendal er drøyt kost for et gatekjøkken. Jeg holdt ut fordi jeg ventet på plass i det kommende kulturhuset. Men da det omsider sto ferdig fikk jeg avslag på søknaden. Rådhuset tilbød meg isteden et lokale et stykke utenfor sentrum.

Det tilbudet var ikke fristende for Tone. Hennes kundekrets hadde alltid i stor grad vært basert på drosje- og busspassasjerer og den sentrale beliggenheten hadde alltid vært en av Kvikk Barens store forretningsfordeler. Et lokale utenfor byen ville bety en sakte, men sikker død for hjertebarnet som hun hadde lagt all sin sjel i å bygge opp.

Til Torrevieja
– Noe måtte gjøres. Kvikk Baren skulle leve videre. Så fant jeg ut at jeg skulle flytte til Spania. Jeg hadde kjøpt en leilighet på Costa Blanca for noen år tilbake så jeg hadde noe å komme ned til. Den 1. februar 2005 stengte Kvikk Baren i Arendal. Den 1. juli samme år åpnet den opp igjen i Torrevieja med et utvidet konsept. I Norge drev jeg et gatekjøkken. Her driver jeg en bar med matservering, sier Tone.

P4 var på plass på åpningsdagen, og i påsken 2006 kom NRK Sørlandet og lagde reportasje om ”ruglete pommes frites” og ”blandings” i Spania.

– Det var et strev å få tak i ”ruglete pommes frites” til å begynne med. Men jeg måtte jo ha ting i orden da NRK skulle komme på besøk i tilfelle de skulle stikke kameraet ned i frityrgryta. De første gangene var det rådyrt. Nå har jeg endelig fått tak i en leverandør som har fornuftige priser. Utover det satser jeg på typiske norske retter som pølser og potetmos og indrefilet med fløtegratinerte poteter. Nå har jeg fått tak i en kokk, så fra og med påske satser jeg på å åpne klokken 12.00 på formiddagen istedenfor klokken 18.00. Da begynner vi med dagens rett hver dag.

Trøblete oppstart
Som så mange andre som drømmer om sin egen business i solens land har Tone Martinsen fått merke at ting kan by på utfordringer.

– Til å begynne med trodde jeg alt var lov og kjørte live musikk til klokken 04.00 hver dag. Det viste seg imidlertid kjapt at det ikke var lov med live musikk i det hele tatt. Politiet var nærmest som stamgjester å regne de første månedene.

Den nybakte bareieren fra Arendal fant fort ut at hun måtte finne ut av ting på egenhånd og at hun ikke kunne stole på noen. Det ble en del kostbar prøving og feiling til å begynne med, men nå føler hun at alt er i boks.

– Jeg har snart drevet i fem år. Først etter de fire første følte jeg at jeg hadde skikkelig kontroll. Nå går ting bare oppover. Det første året jeg drev jobbet jeg møysommelig med å sile ut klientellet. Det har jeg fått til og jeg har gjester i alle aldersgrupper fra en rekke forskjellige land. De eneste problemene jeg kan sette fingeren på det siste året er sjalu landsmenn som prøver å ødelegge for meg.  

Satser på show
Show og underholdning er viktige ingredienser for Tone Martinsens suksess. Kvikk baren er åpen til klokken 04.00 på morgenen hver dag, og hver eneste kveld er det ting som skjer. Det være seg alle typer feiringer, karaoke, live musikk fra alle verdenshjørner, eller bussturer til Arild ”Hulk” Haugens boksekamper.

– Det med boksing begynte med at Ole Klemetsen dumpet innom i baren og spurte om jeg ikke ville selge billetter til en boksekamp Ulf Johansen arrangerte like nede i gata her. Det ville jeg. Senere spurte Ole om jeg ikke ville at han skulle spille på toårsjubileet mitt den 1. Juli 2007, og slik ble det. Siden har han spilt her ved hvert jubileum og han kommer tilbake denne sommeren også. Ellers er han innom og hilser på hver gang han er i Torrevieja, beretter Tone fornøyd.
Sommeren 2009 kom Ole Klemetsen innom Kvikk baren med Arild Haugen og spør om Tone ikke vil ha ”Hulken” til å holde ”strong man show”.

– Slik ble jeg kjent med Arild. Han er en kjempekar i dobbel forstand og har et stort hjerte. Dessuten respekterer jeg han for at han har jobbet seg opp fra bunnen akkurat som meg. Nå har han gått to kamper med stor suksess, og jeg kommer til å sette opp busser til alle hans fremtidige oppgjør her i Spania, om de så blir arrangert i Baskerland.

– Ellers har blant annet Stephen Ackles, Lillebror, Rainbow og Steinar Lyse vært innom og underholdt her. En fremtidig drøm er å få Bård Tufte Johansen og Harald Eia ned en tur. Det hadde vært ”take-off”. Da det blåste som verst rundt skjebnen til rutebilstasjonen, skrev de to et leserinnlegg hvor de ba meg ta det med ro fordi jeg vel hadde tjent nok på ”ruglete pommes frites”. Da sendte jeg inn et motinnlegg hvor jeg ba om at de måtte slappe av litt fordi det nettopp er Kvikk Baren og ”ruglete pommes frites” som i sin tid gjorde dem berømte, forteller Tone, som ikke kan karakteriseres for å være av den stillesittende typen.

– Det må skje noe rundt meg hele tiden. Det er derfor jeg holder på som jeg gjør. Det har vært tøffe tak til tider, men jeg har aldri angret på avgjørelsen jeg tok i 2005. Jeg måtte drive videre etter fem års strev i Arendal. I dag vet jeg at jeg tok det eneste valget som var riktig for meg. Jeg har et fantastisk klientell som støtter meg til ”verdens ende”. Min terapi mot hverdagens stress er et par timer på stranda på dagtid da jeg ikke jobber. Det er der batteriene lades. Hvis jeg skal slappe ordentlig av må jeg reise så lang vekke at jeg er avhengig av fly for å komme meg tilbake på jobb.