Søndag 26. juni går spanjolene til urnene for å avgi stemme i sitt andre parlamentsvalg på seks måneder. Det konservative regjeringspartiet Partido Popular er fremdeles landets største parti på målingene. Partiet har imidlertid tapt terreng og vil dersom de skal beholde makten være avhengig av støtte fra minst ett av de tre andre store partiene Unidos Podemos, PSOE og Ciudadanos. Nyheten om at Storbritannia melder seg ut av EU kom på valkampens siste dag og vil kunne påvirke spanjolenes stemmegivning.

Nyheten om Storbritannias «brexit» kom på valgkampens siste dag i Spania. Temaet rakk dermed ikke å bli debattert av partiens ledere. Lørdag 25. juni, dagen før valget, er nemlig forbeholdt ro og ettertanke for velgerne og med forbud mot alle former for porpaganda.

At britene gjennom folkeavstemning melder seg ut av EU vil likevel kunne påvirke enkelte velgers valg av parti. Storbritannia er en viktig handelspartner for Spania. Uvissheten om hvordan landets økonomi vil påvirkes av britenes utmeldelse vil kunne gi økt støtte til regjeringspartiet. Når EU rystes i sine grunnvoller vil stabilitet og videreføring av de økonomiske reformene i Spania kanskje fremstå som tryggere for velgerne enn å slippe nye partier til ved roret.

Samtidig er ønsket om endring stort blant spanske velgere. Partido Populars utallige korrupsjonsskandaler har fått mange spanjoler til å vende partiet ryggen. I tillegg er mange av dagens velgere «indignerte» over de kompromissløse innsparingene som PP-regjeringen har gjort de siste årene, reformer som i manges øyne har forsterket de sosiale ulikehetene i Spania.

Endring og ny regjering var mulig etter forrige valg. Slik ble det imidlertid ikke. At landets nasjonalforsamling måtte oppløses av kong Felipe VI i slutten av mai i år, skyldtes ikke mangelen på utfordrere til regjeringsposisjonen men snarere mangel på samarbeid.

Ingen av de fire store partiene Partido Popular, Podemos, PSOE og Ciudadanos klarte å komme til engihet om en regjeringsdannelse. PSOE og Ciudadanos gjorde et forsøk på en koalisjon, men fikk hverken støtte av PP på høyresiden eller Podemos på venstre.

Når spanjolene søndag 26. juni skal avgi stemme i sitt andre parlamentsvalg på seks måneder, er det fremdeles de samme partiene som slåss om regjeringsmakten. Men to viktige forhold har endret seg.

Etter det resultatløse parlamentsvalget 20. desember er det kommet et nytt samarbeid på venstresiden. Det nye sosialdemokratiske alternativet Podemos, også kalt «protestpartiet», har slått seg sammen med småpartiene på ytterste venstre. Samarbeidet har fått navnet Unidos Podemos, et parti som er blitt til landets nest største på målingene (foran det spanske arbeiderpartiet PSOE).

(Mens PP har vært størst med nærmere 30 prosent, har Unidos Podemos ligget på rundt 25 prosent og PSOE på rundt 20 prosent med sentrum-høyrealternativet Ciudadanos noen få prosent etter).

I tillegg til det nye partiet har det åpnet seg en vei mot et mulig samarbeid mellom Podemos og PSOE. Lederen for PSOE, Pedro Sánchez, har gjentatte ganger sagt at han ikke vil gå i regjering med et parti som sier ja til en eventuell folkeavstemning om uavhengighet for Catalonia. Podemos-lederen Pablo Iglesias har på sin side gjort det klart at partiet støtter katalanernes rett til et referendum, og vil ikke godta en regjeringssamarbeid der dette utelukkes.

Nå har imidlertid Iglesias og Podemos sagt seg villige til å la spørsmålet om selvbestemmelse ligge inntil videre. På den måten håper partiet at PSOE vil la seg friste av et storstilt samarbeid på venstresiden.

Dersom resultatene fra de siste meningmålingen før valget holder seg, vil det kunne bli et sosialdemokratisk flertall i parlamentet med det nye Unidos Podemos og PSOE. Det kan åpne for en ny regjering.

Da må imidlertid PSOE slippe taket i sentrum-høyrepartiet Ciudadanos, noe de trolig vil ha vanskelig for å gjøre etter «vennskapet» som ble inngått i forrige runde. Podemos har på sin side gjort det klart at de ikke vil støtte en regjering med Ciudadanos.

Presset på partiene om å danne regjering er likevel så stort at man må kunne forvente en sterk vilje til å komme til enighet. Et tredje parlamentsvalg er ikke et alternativ. Trolig vil det derfor komme nye forslag til kompromisser fra både høye- og venstresiden.