El Greco ble født i Hellas. Derfra reiste han videre til Venezia og Roma før han til slutt endte opp i Toledo hvor han tilbrakte resten av sitt liv. Til tross for at han aldri oppnådde aksept hos den spanske kongen, har han skrevet seg inn i kunsthistorien som en av Spanias mest betydningsfulle kunstnere noensinne.    

El Greco, eller Doménikos Theotokópoulos som han egentlig het, ble født på Kreta i 1541. Han fikk en solid opplæring i ikonmaling, klassisk kunst og latin i hjemlandet, før han som noen og tjueåring flyttet videre til Venezia, hvor han gikk i lære hos berømte renessansemestere som Titian og Tintoretto.

Etter å ha blitt innført i oljemalingens finesser i Venezia, reiste El Greco videre til Roma i 1570. Der ble han invitert til Palazzo Farnese, renessansepalasset som den gangen var sentrum for Romas kunstneriske og intellektuelle elite. El Greco skal tidlig ha utmerket seg med en særpreget stil, særlig var det hans utradisjonelle tolkninger av religiøse motiver som vakte stor oppmerksomhet i renessansens Italia.

Michelangelo og Rafael var begge døde da den greskfødte maleren ankom Rom. Men deres kunstneriske autoritet dominerte som om de enda skulle vært i live. El Greco var imidlertid fast bestemt på å gå sine egne veier. Han skal endog ha tilbudt paven å male over enkelte av Michelangelos dekoreringer i det Sikstinske Kapell. ”Michelangelo var en god mann, men han kunne ikke male”, skal El Greco ha uttalt med god porsjon selvsikkerhet.  

Til Spania  
I 1577 reiste El Greco, som både hadde oppnådd stor anerkjennelse og møtt kraftig kritikk i Italia, til Spania. Først til Madrid, og så videre til Toledo, som den gangen var Spanias religiøse hovedstad. Her forble han resten av sitt liv.  

I 1570 årene var kong Felipe II i full gang med å bygge slottet El Escorial like utenfor den spanske hovedstaden. Han hadde for øvrig store problemer med å finne malere av en viss kvalitet til å ta seg av dekoreringen. Titian var død, og flere av de andre renessansekanonene hadde takket nei til invitasjoner fra den spanske kongen.

El Greco øynet en sjanse til å få innpass i det spanske hoffet ved å kunne bidra i dekoreringen av slottet. Men diverse omstendigheter gjorde at dette aldri ble noe av. Isteden endte han opp i Toledo.

Aldri kongelig aksept  
I Toledo kom han rask i kontakt med Luis de Castilla, sønnen til Diego de Castilla, som var domprost i katedralen i Toledo. De to ble snart gode venner. Noe som sikret grekeren hans første store oppdrag i byen.

Han fikk i oppgave å levere flere bilder til utsmykkingen av kirken Santo Domingo el Antiguo. På høsten 1579 hadde han gjort ferdig ni malerier til dette formålet, deriblant ”La Asunción de la Virgen” og ”La Trinidad”, som sikret hans ry i Toledo.

El Greco ville likevel ikke slå seg ned i byen på permanent basis. Han hadde fortsatt en drøm om å komme inn i varmen hos Felipe II i Madrid. Og snart skulle muligheten by seg. Han fikk en bestilling på to malerier fra kongehuset.

Den strengt katolske Felipe hadde imidlertid ikke særlig sansen for verken “Alegoría de la Liga Santa” eller ”El Martirio de San Mauricio”, og de havnet aldri i det kapellet de var tiltenkt. De to maleriene ble derfor de to eneste El Greco noensinne leverte til det spanske kongehuset. Begge henger i dag i El Escorial.

Suksess i Toledo
El Greco fikk aldri innpass hos kongen slik han hadde håpet på da han kom til Spania. I Toledo var han derimot svært populær fra dag én. Allerede etter noen få år i byen hadde han etablert sitt eget atelier hvor det ble fremstilt både altertavler og skulpturer i tillegg til malerier. Mesteparten av produksjonen gikk til religiøse institusjoner.

I mars 1585 fikk El Greco i oppdrag å male ”El entierro del Conde de Orgaz”, som i dag regnes som hans mest kjente verk. Bildet, som fremstiller begravelsen til en adelsmann fra Toledo i 1323, som angivelig ble begravd av helgenene Esteban y Agustín, ble bestilt til Iglesia de Santo Tomé, hvor det er å finne den dag i dag.

Årene fra 1597 til 1607 var El Grecos mest produktive. Han produsert de fleste av sine mest anerkjente kunstverk i denne perioden, blant annet tre altertavler til La Capilla de San José i Toledo, tre malerier til Colegio de Doña María de Aragon og hovedaltertavlen, samt fire mindre altertavler og et maleri til Capilla Mayor ved Hospital de la Caridad like utenfor Toledo. Hans aller siste oppdrag av betydning var utsmykningen av kapellet ved Hospital Tavera i Toledo i 1608.

El Greco dør
Leveringen til Hospital de la Caridad endte med en rettssak. El Greco mente han ikke fikk betalt som avtalt. Dette var for øvrig bare en av flere rettstvister maleren opplevde i løpet av sine siste år. Noe som medførte at han i en periode mot slutten av sitt liv havnet i økonomiske vanskeligheter.

Mens El Greco holdt på å fullføre dekoreringen ved sykehuset Hospital Tavera, ble han alvorlig syk. Det var i begynnelsen av mars. En måned senere, nærmere bestemt den 7. April 1614, dør den 73 år gamle maleren hjemme i sin egen seng.

Bare uker i forveien hadde han gitt sin eneste sønn fullmakt til å skjøtte sitt testamente. El Greco ligger gravlagt i kirken Santo Domingo el Antiguo i Toledo.

Egen stil
El Grecos storhet ligger først og fremst i hans unike egenutviklede stil. Kunsthistorikerne påpeker at han var influert av manierismen, en stilart utviklet i høyrennesansens Italia, men at han kombinerte denne påvirkningen med elementer som ikke kan plasseres inn under en bestemt stilretning.

Ikke minst har fargesammensetningene og lysbruken spilt en betydelig rolle i El Grecos kunst. Dessuten har han blitt kjent for måten han tilsidesatte naturlovene på. Den spesielle figurative utformingen har hatt stor betydning for hans ettermæle.

Ved minst et tilfelle skal han ha bedt om at håndverkerne forlenget altertavlen slik at han kunne få plass til sine utstrakte figurer. ”Bare slik kan formen bli perfekt. Å bli redusert er det verste en figur kan utsettes for”, skal El Greco ha svart da noen lurte på hvorfor man var nødt til å forlenge altertavlen.

Andre kjente spanske profiler

Diego Velázquez

Lope de Vega

Pablo Picasso

Luis Buñuel

Baltasar Garzón

Antoni Gaudi

Francisco Goya

Miguel de Cervantes

Federico Garcia Lorca