Pelle Hallebratt begynte som kokkelæring hjemme i Sverige i 1964. Siden den gang har han jobbet på rundt 100 forskjellige kjøkken, før han i 1999 åpnet populære Café Hudik i sentrum av Torrevieja.

Den folkekjære kaféeieren vokste opp i en stor svensk industriby. Da skolen var over, tok alle kameratene seg jobb i en av de mange fabrikkene i området, men Pelle hadde allerede som 12-åring bestemt seg for å bli kokk.

- Det var fest og glamour jeg ville ha, det var det jeg søkte i restaurantbransjen. Alle kompisene mine havnet i industrien, og tjente dobbelt så godt som meg. Men jeg ville bare kokkelere, og jeg har blitt i mitt yrke siden, mens de fleste av mine kamerater har byttet jobb opp til flere ganger i løpet av disse 44 årene, forteller Pelle.

25 kilo løk
Den unge kokkespiren søkte seg til heimkunnskapslinja, som den gangen egentlig var forebeholdt jenter. Et spesialopplegg ble sydd sammen for Pelle, han slapp å følge det vanlige pensumet med diverse huslige sysler, og fikk isteden konsentrere seg om akkurat det han ville, nemlig å lage mat.

- En av de første oppgavene jeg fikk som kokkelærling, var å skrelle 25 kilo løk. Ikke den mest spennende utfordringen, men jeg mistet ikke motet av den grunn. Mine læremestere var gode gamle kokker som kunne sitt håndverk, og jeg måtte bare henge med, erindrer Pelle som siden den gang har jobbet på nærmere 100 forskjellige kjøkken rundt om i verden.

Pelle har jobbet på hoteller i alle kategorier, fra de med dårligst standard, til de mest luksuriøse. Han har jobbet på restauranter, kafeer og veikroer, og ikke minst har han vært kokk til sjøs. I 1966 seilte Pelle for første gang på middelhavet, det var kjærlighet ved første blikk. Han falt for den lette levemåten, og at alt var litt mañana, mañana.

- Jeg har vært verden rundt i kraft av min jobb, og sett mye forskjellig i mange land, men det er middelhavskulturen som er min kultur, det er her jeg hører hjemme, sier Pelle.

Latvia og Tanzania
I 1974 gikk Pelle Hallebratt lei av kokkejobben, han var trøtt av skiftordninger og ukurante arbeidstider, og bestemte seg for å ta videreutdanning, han ville bli restaurantsjef. Allerede som 21-åring hadde han fått prøve seg, og det hadde gitt mersmak.

- Etter videreutdanningen hadde jeg flere restaurantsjef stillinger på mange forskjellige steder, jeg drev også en rekke egne foretak i perioden frem til 1992. Så i 1994, ble jeg kjøkkensjef på en svensk restaurant i Riga i Latvia. Der var jeg sjef for 36 russiske ansatte, det var en spennende tid, hvor jeg fikk mange nye venner. Da engasjementet i Latvia var over, reiste jeg videre til Afrika og Tanzania, jeg hadde fått et jobbtilbud fra en restaurant i Dar es Salaam. Men arbeidstillatelsen kom dessverre aldri, og jeg var lite lysten på å jobbe svart. Derfor reiste jeg hjem igjen etter bare tre måneder, forteller Pelle.

Til Spania
I 1980 hadde Pelle blitt kontaktet av ei svensk jente som ville ha sommerjobb i restauranten hans. Hun kom siden tilbake for å jobbe hver sommer frem til 1989, og de to utviklet et nært vennskap. Så plutselig en dag, noen år senere, ringte hans tidligere sommerhjelp fra Guardamar, hun hadde flyttet til Spania, og nå ville hun at Pelle skulle følge etter. Kokken, som allerede i på sekstitallet hadde forelsket seg i Middelhavet, trengte ikke lang tid på komme til en avgjørelse, han pakket bagen og reiste tvert.

- Jeg var kjøkkensjef på et fint hotell, og hadde 60 ansatte under meg, jeg hadde god lønn og fri bil, da hun ringte. I Spania skulle jeg jobbe helt alene på en langt lavere lønn, det var back to basic. Men jeg var aldri i tvil, jeg likte meg ikke noe særlig på det hotellet. For det første måtte jeg gå i dress og slips, det er ikke akkurat min stil. Dessuten var det alt for mye papirarbeid og forhandlinger, det ble ikke tid til å lage mat, og det er jo det jeg liker å holde på med. Så det var en helt riktig beslutning jeg tok den gangen, jeg har aldri angret, og nå har det gått tolv år, og jeg er her fortsatt, sier den svenske kokken.

Da Pelle kom til Spania begynte han som kokk på restauranten ”Lenas”, der ble han til sammen i tre år. Sommeren 1998 var han så vidt hjemme i Sverige for å jobbe litt, det var ingen suksess, og Pelle tok en viktig avgjørelse; Han bestemte seg for at han aldri mer skulle jobbe i sitt opprinnelige hjemland.

Café Hudik
- Da jeg kom tilbake fra Sverige sensommeren 1998, hadde jeg bestemt meg for at jeg ville bli i Torrevieja en stund. Jeg tok kontakt med eierne av ”Lenas”, og fortalte at jeg hadde begynt å se meg rundt etter noe eget. Og etter en stund fant jeg lokalene hvor jeg 1. mai 1999 åpnet Café Hudik, forteller han.

I lokalene hadde det vært en bar fra før, og Pelle måtte bygge om for å få det som han ville ha det. Aller mest vekt har han lagt på at kjøkkenet skal være åpent, at gjestene skal kunne se det han driver med.

- Jeg syntes det er viktig at kjøkkenet ikke blir for adskilt fra restauranten. Matlagingen skal være som et skuespill, folk skal kunne se meg lage mat, dessuten liker jeg å ha kontakt med gjestene. Det er for øvrig mange fordeler med åpne kjøkken, det gir for eksempel gjestene et inntrykk av om stedet er rent eller ikke, ingenting er gjemt på bakrommet, forklarer Pelle.

Filosofien bak Café Hudik er enkel men effektiv; ”god mat og et bra treffsted”. Det har vært suksess siden dag én. For Pelle hadde lært gjennom tre år på ”Lenas” hva folk ville ha, og tilbakemeldingene har vært mange og gode.

- Det er ikke få som har kommet og sagt til meg: ”Tenk at vi må reise helt til Spania for å få tradisjonell svensk mat, hjemme i Sverige er det jo nesten bare kebab, hamburgere og pizza å få”. Forteller Pelle, som har fått med seg litt av hvert etter et drøyt tiår i Torrevieja.

- Det har skjedd mye både positivt og negativt her nede i løpet av de årene jeg har vært her. Jeg husker for eksempel godt at N-332 gikk rett i gjennom Torrevieja sentrum, da var det mye trafikkaos, det har de heldigvis ordnet opp i. Men blant de mest positive tingene som har skjedd her, tilhører det at det ser ut som om de begynner å få kontroll på kriminaliteten. For 5-6 år tilbake var det ganske ille, mye gatevold, nå er det mye tryggere. Det å drive forretning her nede, opplever jeg som ganske enkelt, systemet fungerer bra. Det oppsto noen problemer helt i begynnelsen på grunn av språket, men det var jo min feil, og ikke Spanias. Nå når jeg behersker spansk, vil jeg si at det går nokså knirkefritt, det er lite å klage over. Vi har det bra her ved Middelhavet.   

Snart pensjonist
Tidligere i år fylte Pelle Hallebratt 60 år, da solgte han 50 % av Café Hudik til norske Beate Eng. Hun har gått ut og inn av kafeen siden 2001, og er blitt Pelles utvalgte arvtager. Meningen er at de to først skal drive sammen noen år, så skal Pelle trekke seg tilbake som pensjonist, da har han tenkt å flytte på seg igjen, videre til et annet spansktalende land. Men det blir nok ikke helt enda.

- Jeg vil gjerne ha Pelle her noen år til, det er han som er læremester, dessuten har han blitt som en reservepappa for meg i løpet av den tiden vi har kjent hverandre, sier Beate, som lover at kafeen skal leve videre i samme stil, også etter at Pelle har trukket seg tilbake. Det setter stamgjestene stor pris på.

- Det er Pelle som er Café Hudik, han kan ikke erstattes. Men Beate er godtatt, hun er den eneste som kan fylle rollen og drive videre, forklarer Wenche, som regner seg som en del av interiøret i den populære kafeen.

Drømmen om Latin-Amerika
Pelles fascinasjon for Middelhavet og Spania, har utviklet seg til også å gjelde den latinamerikanske kulturen. Det er svært mange innvandrere fra Latin-Amerika i Torrevieja, og Pelle har fått mange venner blant dem, så det søramerikanske kontinentet har begynt å virke svært tiltrekkende på han.

- Om fem år er jeg pensjonist, og da skal livet nytes et sted hvor det er varmt, og innbyggerne snakker spansk. Det er viktig å ha noe å se frem til, å ha drømmer. Jeg vet ikke riktig hvor jeg kommer til å dra, mye kan skje på fem år, og et land som er attraktivt i dag, kan godt være krigsherjet i morgen, så vi får se, det eneste jeg vet er at det blir et spansktalende land i Latin-Amerika. Kanskje åpner jeg en liten bar, det er ikke umulig. Men det store målet jeg har satt meg som pensjonist, er å lese Cervantes og alle de andre store spanskspråklige forfatterne på originalspråket, utover det tar jeg det som det kommer, avslutter den folkekjære kaféeieren i Torrevieja.