Oskar Andersen er en av stadig færre gjenlevende norske krigsseilere. Spaniaposten har møtt en forbausende sprek 87-åring i hans vinterbolig i Montesinos utenfor Torrevieja.

Oskar ble født på Tjøme ved Tønsberg i 1921. Som femtenåring, i 1936, mønstret han på sin første båt, han hadde enda ikke fylt tjue år da tyskerne okkuperte Norge. Fra 1940 til 1945, var han en av mange titalls tusen sjømenn, som ofret liv og lemmer for å frakte drivstoff over Atlanterhavet til det allierte krigsmaskineriet, uten deres innsats kunne den andre verdenskrig fort fått et annet utfall.      

Den gamle krigsseileren husker det meste som om det skulle vært i går. Han tar plass i godstolen, og begynner med å understreke bestemt at han ikke er særlig bitter på norske myndigheter, heller ikke på deres behandling av de norske krigsseilerne.
 
Så forteller han villig og detaljert fra mye av det han har opplevd, alt egner seg for øvrig ikke på trykk her, 87-åringen har overlevd skrekkscenarioer de færreste av oss kan forestille seg. Tankbåtene som brakte olje og bensin til de allierte, var et yndet bytte for tyske torpedoer og bombefly.

Krigen bryter ut
Da Oskar Andersen mønstret på i Oslo vinteren 1940, skulle det gå seks år før han igjen skulle sette sine ben på norsk jord. Det var ennå et par måneder til krigen kom til Norge, men skipet, ”Skandinavia”, ble nøye overvåket av tyske jagerfly da det seilte utover oslofjorden den ettermiddagen.

- Båten tilhørte Texaco-konsernet, paradoksalt nok kom den rett fra en tysk havneby til Oslo. Kapteinen hadde ordre fra tyske myndigheter om ikke å gå til England. Til å begynne med, hadde vi tyske fly over oss hele tiden, men så etter hvert slukket kapteinen alle lanterner, og satte full fart ut i Atlanterhavet. Der ble vi stoppet av britiske skip, som fulgte oss inn til Kirkwall, hvor vi ble liggende i fjorten dager, forteller Oskar.

I mellomtiden brøt den andre verdenskrig ut for fullt. Oskar begynte umiddelbart å seile på Texas og diverse havnebyer i Sør-Amerika, skipene var lastet med drivstoff, hans liv som krigsseiler på Atlanteren hadde begynt.
 

- Jeg husker vi skulle til Antwerpen på en av de første turene, året er fortsatt 1940, men så angrep plutselig tyskerne Belgia, og vi måtte gå til Brest isteden. Plutselig angrep tyskerne der også, vi så bombingen av Brest fra dekk, idet vi satte kursen mot Dublin, Irland var jo nøytralt, fortsetter Oskar.

Traff kronprinsfamilien
Etter hvert, i 1941,mønstret han på Fred Olsens ”Braga”, som skulle gå fra Baltimore til Washington, for øvrig det eneste skipet han seilte med under krigen, som ikke hadde flytende last.

- I Washington fikk jeg møte den norske kronprinsfamilien som hadde reist i eksil, nåværende kong Harald var syv år den gangen, vi fikk kaker og drikke, det var hyggelig. Senere på dagen fikk vi besøke den amerikanske kongressen, og på kvelden fikk vi møte ambassadør Morgenstjerne, vi ble oppmuntret til å fortsette vår innsats, erindrer den spreke 87-åringen.

Torpedo       
I 1942 mønstret Oskar på ”Glitre”, litt senere samme år blir de torpedert av tyske ubåter i Nord-Atlanteren. Det ble stadig farligere å være krigsseiler, tyskerne satte inn store ressurser for å få stanset den allierte drivstofftransporten over Atlanterhavet

- Jeg var på utkikk da det skjedde, det rystet noe helt forferdelig. Vi kastet oss i livbåtene, og rodde for livet. En ny torpedo senket ”Glitre” like etterpå. Men det var ikke over med det; en norsk båt fra Larvik, ”Vinkler”, jaget oss da vi flyktet i livbåtene. Mannskapet ombord trodde vi tilhørte fienden, og begynte å skyte på oss. Men så ble ”Vinkler” også senket av en tysk torpedo, det var fullt kaos, og flere druknet, jeg har sett mange dø foran ansiktet på meg, beretter Oskar.

De som klarte å komme seg trygt i havn etter torpederingen av ”Glitre”, ble bevilget to måneder fri. Dessuten fikk de 50 dollar til nye klær;

- Vi tok toget fra Newfoundland til New York, to dager på første klasse. Jeg hadde kjøpt en blå skinnjakke for anledningen, husker jeg. Vel fremme kjøpte jeg stoff på gata for resten av pengene, det skulle holde til to dresser, men holdt ikke gang til en, jeg ble skikkelig rundlurt, mimrer Oskar.

Vervet av ”Uncle Sam”
Han slo seg ned i Brooklyn. På dette tidspunktet var USA i full ferd med å forberede seg til en eventuell fremtidig krigsdeltagelse, og det pågikk heftige vervekampanjer for ”Uncle Sam”, i alle amerikanske storbyer. Oskars navn havnet på myndighetenes lister, og i de kommende årene skulle han få et svare strev med å unngå innkallelse fra det amerikanske militæret, hver gang han hadde landlov i USA.

Mens krigsseileren bodde i den amerikanske storbyen, sto det en dag skrevet i The New York Times at; det måtte bygges flere båter enn det tyskerne klarte å senke, det var litt kjedelig å høre for en som akkurat hadde blitt torpedert, men fakta er at det en stund ble satt sammen båter på 48 timer for å klare å holde tritt med de store tapene.
 

Etter oppholdet i New York fortsatte Oskar å seile. I 1943 var han på båten ”Solør” i middelhavet, mens tyskerne bombet Italia fra sine baser i Nord-Afrika.

- Vi lå i havn et sted i det sørlige Middelhavet mens bombene haglet. ”Solør” var lastet med bensin, og båten som lå ved siden av oss var lastet med sprengstoff, da var jeg virkelig redd, forteller Oskar, som fortsatte å seile krigen ut.

Hjem igjen
I 1946 kom krigsseileren tilbake til Norge. Han hadde giftet seg i England under krigen, men ville prøve å slå seg ned i hjemlandet. Det skulle by på nye utfordringer; han fikk ikke jobb, han hadde ingen penger, og han hadde ingen mulighet til å få seg noen utdanning. Han bosatte seg hos sin søster. Så kom kona fra England, men hun fikk ingen rasjoneringskort, de måtte klare seg med hans. Det var vanskelig å føle seg ordentlig hjemme, og det var svært trange tider.

- Jeg husker den lokale kolonialforretningen hadde fått tak i et parti appelsiner de solgte til alle faste kunder, en gang da jeg bodde hos søsteren min. Det var et fristende tilbud. Jeg forklarte at jeg hadde bosatt meg her, og gjerne ville bli fast kunde, men det ville de ikke vite noe av, det ble ingen appelsiner på meg, forteller Oskar.  

En periode livnærte han seg på å reparere lystbåter, men til slutt måtte det bli sjøen igjen, denne gangen valgte han hvalfangst. Sjømannslivet brakte han på nytt tilbake til England, så han og kona bestemte seg for å flytte over igjen. Det var heller ikke problemfritt.

- Jeg var gift i England, og betalte skatt til England, så jeg fikk under tvil lov til å bli. Men jeg måtte regelmessig melde meg for politiet, jeg fikk utdelt en slags rapporteringsbok som de stemplet. Det var veldig strengt den gangen, men etter å ha meldt meg som avtalt i fem år, fikk jeg permanent oppholdstillatelse, forklarer Oskar, i dag er han bosatt i Whitchurch utenfor Liverpool.

Ikke Bitter
Krigsseileren har fra begynnelsen av vært opptatt av å understreke at han ikke er bitter. Svært mange av krigsseilerne, inkludert han selv, kom tilbake som nervevrak. Men Oskar mener den norske stat, blant annet gjennom krigspensjonen, har bidratt med sitt, for å hjelpe dem tilbake til hverdagen.

Han bærer derfor ikke nag til hjemlandet, han fikk til og med økonomisk støtte når han for en stund siden måtte gjennom en komplisert operasjon i England. Krigspensjonen har så definitivt hjulpet han å bygge seg opp igjen, selv om det tok sin tid. Det er snarere følelsen av å være sosialt utstøtt, som har plaget Oskar mest.

- Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg tror det var noe med mentaliteten. Vi ble liksom ikke sosialt akseptert, føler jeg, vi ble behandlet som fremmede. I ettertid har jeg også ved et par anledninger følt at vår innsats ikke har blitt verdsatt.

- For ikke så lenge siden var jeg i Tønsberg da det nye sjøfartsmuseet ble åpnet, jeg dumpet tilfeldigvis innom på åpningsdagen, men der følte jeg meg absolutt ikke velkommen, selv om jeg sikkert kunne fortalt mye spennende, det tok jeg veldig tungt, sier han.        

Få igjen
Det er få igjen av de som kan fortelle de samme historiene som Oskar Andersen. Tre ganger i året møtes gjenlevende krigsseilerne i Liverpool til lunsj på Adelfi Hotel. Det var også en betydelig krigsseilerforening i byen, den hadde en gang over 150 medlemmer, nå er det knapt fem igjen, og foreningen er mer eller mindre lagt på hylla.

Oskar har reist rundt på engelske skoler og fortalt om sine erfaringer under den andre verdenskrig, og han har deltatt i flere undervisningsprosjekter. Han har også blitt offisielt hedret for sin krigsinnsats. Han har fått tre norske krigsmedaljer, fra både kong Haakon, kong Olav og Kong Harald. Og han har nylig fått tildelt en høythengende ærestittel i Liverpool.

Har du lyst til å vite mer om krigsseilerne kan du ta turen til sjømannskirken i Torrevieja den 22. april, da er det krigsseilerkveld. Dit skal Oskar Andersen, så reiser han hjem til England for noen måneder, sommeren i Montesinos blir litt for varm.

 
Fakta om de norske krigsseilerne
Rundt 24.000 norske sjømenn seilte i utenriksfart under den andre verdenskrig, mange dem ble torpedert. 3.734 av de norske krigsseilerne vendte aldri hjem. En stor del av de som overlevde krigsårene på sjøen slet med store psykiske og fysiske skader. Etter krigen oppsto debatten rundt krigsseilernes etterbetalinger, et forholdsvis mørkt kapittel i nyere norsk historie.

De norske krigsseilerne hadde i utgangspunktet høyere hyrer enn sine britiske kolleger. For ikke å skape problemer om bord, ble det, etter en avtale mellom norske og britiske myndigheter, besluttet at de norske sjøfolkene skulle ha de samme utbetalinger som de britiske. Differansen skulle overføres til Norwegian Seamen`s Saving Office, i ettertid er dette prosjektet referert til som ”det hemmelige fondet”.

Her ble pengene forvaltet, og meningen var at de skulle komme de norske krigsseilerne og deres etterlatte til gode etter krigen, i 1947 utgjorde fondet 43,7 millioner norske kroner. Det oppsto imidlertid en strid mellom sjømennene og den norske stat, og krigsseilerne tapte i høyesterett i 1954. Først i 1972 vedtok stortinget å utbetale 155 millioner kroner til de gjenlevende norske sjøfolkene og deres familiemedlemmer.