Da det nye politiske venstrepartiet Podemos (Vi kan) varslet at det ville stille lister ved valget til Europaparlamentet i fjor, gjorde de tradisjonelle partiene med regjeringspartiet Partido Popular og PSOE i spissen alt de kunne for å latterliggjøre de nye utfordrerne. Ingenting bekymret dem mindre enn et venstreparti ledet av en gutteaktig fyr med hestehale, oppbrettet skjorte og joggesko.

Likevel greide Podemos å få drøyt 1,2 millioner stemmer og posisjonerte seg som Spanias fjerde største parti. Siden da, har Podemos vært årsaken til vesentlige forandringer i spansk politikk. Dagen etter Podemos’ overraskende ‘seier’ i EU-valget, varslet Alfredo Perez Rubalcaba, PSOEs leder, sin avgang etter et brakende valgnederlag. Kong Juan Carlos sa takk for seg uken etter og overlot tronen til sin sønn, Felipe VI, i håp om at han kunne øke kongehusets popularitet blant mange misfornøyde spanjoler, mange av dem følgere av Podemos. Korrupsjonen som herjer i Spania har endelig blitt tatt på alvor og mange ledende politikere er blitt tiltalt og fengslet. 

Podemos’ kraftige vekst er nettopp takket være partiets karismatiske leder, Pablo Iglesias. I motsetning til det store flertallet av arrogante politikere, som gjentar de samme argumentene om og om igjen og aldri kommer med noe nytt, eksponerer Iglesias sine ideer klart og tydelig, uten antydning til arroganse, og med et overbevisende blikk. Han appellerer spesielt til de 4,5 millionene som fortsatt er arbeidsløse, de fleste av de unge, mellom 16 og 25 år. I henhold til de siste meningsmålingene, har partiet for lengst forbigått PSOE og puster nå PP i nakken.

Først den senere tiden; bare få måneder før valget, har både PP og PSOE endelig tatt trusselen på alvor. Men i stedet for å skape en saklig debatt som begge kunne tjene på, argumenter partiene med at hvis Podemos får makt, kommer det til å lede Spania inn i et fullstendig kaos. Partiet blir beskyldt for å være anarkistisk, ETA-sympatisør og det som enda verre er. President Rajoy repeterer gang på gang at spanjolene ikke må la seg lure, og at Podemos kommer med populistiske forslag og tomme valgløfter de aldri kommer til å gjennomføre.

Det er imidlertid ikke Podemos folk føler seg lurt av, men regjeringspartiet. Partiet kom til makten takket være valgløfter om å senke skatter og skape 3 millioner nye arbeidsplasser. I stedet har den økt 50 forskjellige typer skatter, og ødelagt mer enn en million arbeidsplasser, uten at noen kaller dem for populister. For ikke å snakke om alle familiene som er kastet ut av boligene sine siden PP kom til makten. Utdanningstilbud, helsetilbud og sosiale goder er kuttet, og den svarte økonomien utgjør 25 prosent. Korrupsjonen florerer, og Spania ligger på en 60. plass på Transparency Internationals liste (2014) over verdens minst korrupte land, som er et dårligere resultat en fjorårets. Hvem var det som sa kaos?

Så langt har Podemos vist seg å være et protestparti som fanger opp misnøyen som er i folket med dagens makthavere. Det blir, ikke uten grunn, sterkt kritisert for å mangle et seriøst politisk program. Hvordan partiet skal greie å skape arbeid og et trygt hjem for alle, har det ikke noe konkret svar på, utenom at det vil øke skatten for de aller rikeste og bygge et nytt Spania basert på den skandinaviske modellen. Men Iglesias har ingen problemer med å innrømme at partiet ennå ikke har alle brikkene på plass. «Jeg kan ikke gi svar jeg ennå ikke har, men det viktigeste er å begynne å forandre på ting, og det har vi allerede gjort», opplyste han nylig i et intervju.

 Om Podemos virkelig representerer en fare for de etablerte partiene som PSOE og PP, vil vise seg etter lokalvalgene til våren, og ved parlamentsvalget på slutten av året. Klarer partiet å komme med realistiske løsninger på problemene Spania sliter med, kan Podemos-bevegelsens eksempel komme til å ødelegge nattesøvnen, ikke bare for andre spanske partier, men også for partier i andre europeiske land.