På den over ti mål stor eiendommen ”Mas Sopalmo” like utenfor Ibi, har den Alcoyfødte kunstneren Antoni Miró skapt sitt eget eldorado. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og selv den minste detalj er restaurert. Både inne det gedigne huset og ute i den flotte hagen, får man inntrykk av å være på museum. 

På den over ti mål stor eiendommen ”Mas Sopalmo” like utenfor Ibi, har den Alcoyfødte kunstneren Antoni Miró skapt sitt eget eldorado. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og selv den minste detalj er restaurert. Både inne det gedigne huset og ute i den flotte hagen, får man inntrykk av å være på museum. 

 
Antoni Miró tar oss imot med åpne armer da vi kommer for å kikke på livsverket hans. Omvisningen begynner med en rusletur i det upåklagelig opparbeidede parkanlegget, som nesten kan gi assosiasjoner til Vigelandsparken, hadde det ikke vært for at Miró skulpturer er laget av massivt jern, og er langt mer radikale i sin form.

– Disse figurene blir skjært med laser på spesialverksteder. Men det ligger an lang prosess bak, før de kommer så langt. Mesteparten av arbeidet med utformingene gjør jeg hjemme på min PC. Deretter reiser jeg opp til verkstedet hvor laserskjæreren blir programmert etter mine anvisninger. Det som skjæres ut, blir som oftest brukt i en ny figur, forklarer Antoni Miró.

Ivrig fotograf
Siden den spede begynnelsen på slutten av 50-tallet, har Miró hatt utstillinger rundt om i hele verden.

Og det er stadig flere som får øynene opp for verkene til den valencianske kunstneren.

– Jeg reiser dit jeg blir invitert, det blir minst et par utenlandsturer, og et sted mellom 15 og 20 utstillinger i året. På reisene har jeg alltid med kamera, bildene gir inspirasjon til senere arbeider. En venn av meg, som er fotograf, har sagt at for å få et godt bilde, må man ta en hel haug. Derfor komme jeg alltid hjem med enorme mengder fotografier. Ofte kan de bli liggende en god stund før jeg tar de frem og gjør noe med dem. Eksempelvis hoder jeg for tiden på med et maleri av et Sørkoreansk palass. Fotografiet som inspirerer meg tok jeg da jeg var i Sør Korea, og det var i 2004, forteller Miró, som har utarbeidet sine egne teknikker når han skal fotografere objekter som ikke nødvendigvis er så ivrige etter å bli fotografert.

– Det er slettes ikke alle som liker å bli tatt bilde av. Da må man gå frem på en mer diskret måte. Tiggere er et godt eksempel, når jeg skal ta bilder av tiggere, stiller jeg alltid opp noen i nærheten og later som om jeg skal ta bilder av dem.

Udemokratisk demokrati
Mange av Mirós malerier er av sosialrealistisk karakter, men kunstneren selv benekter at han er politisk inspirert. Han har derimot mange sterke meninger om det samfunnet han lever i.

– Under Francodiktaturet måtte vi kunstnere holde oss innefor satte grenser, ellers var konsekvensene fengselsstraff og det som verre er. I dag lever vi i et såkalt demokrati, og kan på papiret gjøre hva vi vil, i virkeligheten er det imidlertid ganske annerledes.

Den valencianske kunstneren sikter til det han beskriver som akseptert og ikke-akseptert kunst. Hvis man ikke holder seg innenfor det som regnes som akseptert, blir man rett og slett frosset ut av det gode selskap med de konsekvensene det fører med seg.

– Det er enkelte ting man ikke kan ta opp selv i dag. Kongehuset og Baskerlandproblematikken er eksempler på ting man helst skal holde seg unna. Sanksjoner mot kunstnere forekommer i form av inndratt støtte og lignende, så demokratiet er egentlig veldig udemokratisk. Jeg pleier å si at man får lov til å gjøre det man vil så lenge det ligger innenfor idiotiens grenser. Det å gå sine egne veier er aldri populært verken i et demokrati eller et diktatur. For øvrig har ingen av historiens verste diktatorer gjort like stor skade på menneskeheten som det Bushadministrasjonen har gjort i demokratiets navn, fastslår Miró.

Elitekontrollert
Ifølge Antoni Miró er Spania et ungt demokrati med en ung kulturpolitikk, hvor det dannes klikker eller ”kunstmafiaer”, som beskytter hverandre. Havner man utenfor det gode selskap er det ikke like lett å være kunstner.

– Man kan i praksis male hva man vil, men eliten kontrollerer alt og setter standarder for hva som er godt og hva som er dårlig. Min løsning er å reise utenlands, jeg foretrekker å stille ut i utlandet, det er mye bedre. Det er langt vanskeligere å gjøre ting her hjemme. I Spania er det flere som jobber mot deg enn med deg.

Selv om Miró benekter at hans kunst er politisk, er han klar og tydelig på at han forsøker å formidle noe gjennom sine malerier og skulpturer.

– Når folk snakker ønsker de at de som lytter forstår det som blir sagt. Akkurat slik har jeg det som kunstner, jeg vil at folk skal forstå meg. Gjennom kunsten kan man kommunisere med hele verden, budskapet er internasjonalt.

– Generelt er det aktuelle ting som interesserer meg. Jeg begynner med et tema, også dukker den ene ideen opp etter den andre. Inspirasjonen kommer gjennom arbeidet, når jeg er ferdig med et bilde, sitter jeg alltid igjen med materiale til mange flere, men jeg har dessverre ikke tid til å feste alle mine ideer til lærettet.

Nattearbeid
Etter å ha fått en lang og omfattende omvisning både utendørs og innendørs i på den valencianske kunstnerens fantastiske eiendom, er det tid for og tre inn i det aller helligste, nemlig selve atelieret.

– En vanlig arbeidsdag for meg er om natten, det er da jeg maler. På dagen har jeg kontakt med omverdenen, da ordner jeg praktiske gjøremål som å besøke verkstedene jeg samarbeider med, sier Miró.

Arbeidsdagen på ”Mas Sopalmo” begynner på kvelden etter middag og varer frem til morgenkvisten. Disse rutinene avbrytes kun en gang i blant av reiser eller vennebesøk, utover det er det jerndisiplin og faste rutiner som gjelder.

– Det er mange grunner til at jeg maler om natten, men hovedårsaken er at sollyset på dagtid forandrer seg hele tiden. Jeg er ute etter konstant lys, og det får jeg bare innendørs. Med mindre Iberdrola stenger strømmen da.

Selvlært
Det var på ingen måte noen selvfølge at Antoni Miró skulle bli kunstner.

– Jeg ble født i 1944, bare fem år etter Francos maktovertagelse. Faren min drev et karosseriverksted, så jeg gikk på skolen på formiddagene og jobbet der om ettermiddagene og i helgene. Den eneste fritiden jeg hadde var på søndags ettermiddagene. I 11-12 års alderen begynte jeg så smått å sysle med maling. Noen kunstskole ble det imidlertid aldri rom for, så jeg er såkalt autodidakt, eller selvlært.

I dag er Miró en veletablert kunstner og han benytter sin posisjon så godt han kan.

– Jeg maler for å kommunisere, for å få frem budskapet mitt. Og jeg gjør hva jeg kan for å forandre samfunnet i min retning. Det er en umulig oppgave å forandre verden, men det er fullt mulig å gi hint. Det er det jeg driver med, jeg sår frø til nye ideer.