Mohamed svømte nærmere en kilometer i åpen sjø og bodde to kalde vintermåneder ute på en steinmolo, før han endelig klarte å snike seg om bord i en båt som skulle til Europa. I dag er han en av Spanias flere hundre tusen papirløse.

Mohamed svømte nærmere en kilometer i åpen sjø og bodde to kalde vintermåneder ute på en steinmolo, før han endelig klarte å snike seg om bord i en båt som skulle til Europa. I dag er han en av Spanias flere hundre tusen papirløse.

Mohamed var 14 år da han ble familiens ”eldstemann” etter at faren plutselig døde. Dermed fikk han forsørgeransvar, og skolegangen måtte settes til side.

– Min fars bortgang totalforandret livet mitt, et stort ansvar ble overført på meg, familien havnet i et økonomisk uføre, og alle mine fremtidsplaner måtte forandres. Det var dårlig med arbeid, men jeg fikk en del strøjobber, blant annet som avisselger. Problemet var at inntektene bare så vidt holdt til å holde liv i meg selv, det ble ingenting til overs til familien, forteller Mohamed, som for lengst har lært seg flytende spansk.

Menneskesmuglere
Etter tre år uten videre hell på det marokkanske arbeidsmarkedet begynte Mohamed å innse at noe måtte gjøres. Folk rundt han snakket hele tiden om at han burde prøve lykken Europa. I Casablanca traff 18-åringen en dag en kar som tilbød han en reise fra Tanger til et sted på den spanske solkysten for 700 euro.

– Jeg reiste rett hjem til moren min og spurte om penger. Hun ble fra seg og sa at et slikt opplegg var både dyrt og farlig. Jeg insisterte imidlertid at hun skulle gi meg sparepengene sine, og til slutt ga hun motvillig etter. 

  
I august 2003 forlater Mohamed familien, vennene og hjembyen Yousuofia. I en drøy måned lå han i fjellene utenfor Tanger og ventet på signal fra menneskesmuglerne. En kveld kom tre biler og hentet dem. 50 kvinner og menn ble stuet sammen i en 26 fots hurtiggående gummibåt.

– Det månedslange oppholdet i fjellene kommer jeg aldri til å glemme. Rett som det var traff vi på andre grupperinger som ventet på utsmugling blant dem var også kvinner og barn, de fleste kom fra Afrika sør for Sahara, de hadde som regel verken mat eller klær, fordi de hadde solgt alt de eide og mer til for å betale menneskesmuglerne. Utrolig nok holdt de humøret oppe, for dem var Marokko omtrent det samme som Europa. 

– Det var et forferdelig uvær den kvelden vi endelig skulle dra, og en kjempebølge slo båten over ende rett etter at vi hadde løsnet fortøyningene. Et voldsomt kaos oppsto i vannet, men smuglerne satt alle ressurser inn på å få oss opp igjen. De ville vel ikke risikere at politiet skulle finne lik på stranden og begynne å etterforske. Da alle var på land igjen trakk fem stykker seg fra hele opplegget. Jeg husker de sto og ropte ”dere må ikke reise i dette været”, da vi dro. Jeg var livredd, men kunne ikke tillate meg å gi opp, erindrer Mohamed.

Sendt tilbake
Etter tolv timer i kraftig sjø blir de 45 immigrantene satt i land på en strand like utenfor Tarifa.

– Det var en merkelig opplevelse. Klokken var tolv på formiddagen og stranden var full av nysgjerrige badegjester, som klappet og tok bilder av oss. To Guardia Civil betjenter som var til stede, trakk våpen og ropte stopp, men vi bare løp og løp som vi hadde fått beskjed om før vi dro.

Så ble militæret tilkalt, med helikopter og sporhunder. Mohamed og tre andre gjemte seg under et tre i nærheten, og ble liggende stille halvannet døgn, før de begynte å gå innover i landet. I fem døgn gikk de på natten og sov på dagen.

– Etter nesten en uke uten vått eller tørt begynte vi å bli forferdelig sultne, problemet var at vi hadde peiling på hvor vi var. En av oss hadde heldigvis med en mobiltelefon, slik at vi fikk tak i nummeret til en landsmann som etter hvert klarte å finne oss. Han kjørte oss til Almeria. 

 
Etter halvannet år Spania, holdt ikke Mohamed lengre ut med ensomheten. Han kjente ingen, det var ingen som kunne hjelpe ham og han savnet familien og en trygghet i hverdagen. Derfor bestemte han seg for å forsøke å ta seg oppover til en tante som bodde i Belgia. I Frankrike blir han imidlertid stoppet av politiet. Deretter bærer det tilbake til Marokko.

Nytt forsøk
– Det første jeg gjorde var å ringe min mor, hun var blitt syk, så jeg reiste rett hjem, og ble i en måneds tid, så reiste jeg til Casablanca for å finne meg en jobb. I tre år arbeidet jeg i et meieri. Men min mentalitet var forandret, jeg hadde vært et og et halvt år i Spania uten å oppnå noe, det var noe som ikke var fullført. Så jeg flyttet oppover til Tanger for å være nærmere grensen. Reiselysten begynte å gjøre seg gjeldende igjen, forteller Mohamed.

I to år bodde han i Tanger. Hver dag satt han på stranden og så på båtene som gikk mens han drømte om Europa.

– En dag fant jeg ut at jeg måtte forsøke å lure meg inn på havneområdet, det er den eneste muligheten til å komme seg ut av Marokko uten penger. Men det er ikke ufarlig. Politiet der inne er kjent for å mishandle folk som meg. Jeg og tre andre klarte imidlertid å snike oss inn via fiskehavnen, derfra svømte vi nærmere en kilometer ut til steinmoloene i passasjerhavnen. Der ble vi liggende i hele januar og februar. Det var en iskald opplevelse.

Endelig hell
– Det var vanskelig å komme seg videre, vaktene oppdaget oss hver gang vi forsøkte å snike oss om bord i et skip, og en dag sa jeg til meg selv at det var på tide å gi opp. Men samme kveld kom en stor båt og la til land. Det var et bitende regnvær og sterk vind, og vaktene vegret seg for å gå ut for å gjøre jobben sin. Vi øynet en stor sjanse. Ved hjelp av en hjemmelaget taustige klarte vi å hale oss opp langs ripa uten å bli oppdaget. Fjerdemann ble for øvrig igjen på bakken, han turde ikke klatre så høyt, sier Mohamed.

Vel oppe på dekk gjemte Mohamed og de to andre seg i hver sin livbåt, etter møysommelig å ha fjernet alle fotavtrykk. Det blir en lang og kald natt, været forbedret seg ikke og bølgene sprutet konstant iskaldt sjøvann opp i livbåten.

– Jeg var stivfrossen og skrubbsulten da vi ankom Algesiras på morgenkvisten. Vi forble i livbåtene til de fleste hadde gått i land, så firet vi oss ned langs fortøyningstauene. Deretter klatret vi over en høy mur, og plutselig var jeg tilbake på europeisk jord. Etter hvert fant jeg en av de jeg hadde reist sammen med, vi bommet penger så vi fikk tatt bussen videre til Murcia.

Drømmen er fast arbeid
Siden mars 2008 har Mohamed vært i Spania. Inntil nylig har han tilbrakt nettene rundt omkring i diverse tomme hus, nå har han fått leid seg et rom til 150 euro i måneden, og er godt fornøyd med det. Det som mangler er fast arbeid og kanskje en kjæreste.  

– Noe jobbing har det blitt, men ikke veldig mye, det går stort sett i strøjobber her også. Det er vanskelig når man verken kjenner noen eller har kontakter. Dessuten har jeg jo ikke papirer. Det har jeg forresten begynt å gjøre noe med nå. Etter at jeg fikk leiekontrakt har jeg kunnet skrive meg inn i manntallet. Neste skritt er å reise til det marokkanske konsulatet i Valencia og ordne meg pass. Er jeg heldig er oppholdspapirene i orden om tre års tid.

Mohamed er ikke i Europa bare for å hjelpe seg selv, hjelp til familien i Marokko er vel så viktig. En dag håper han å kunne vende hjem igjen, kanskje med nok penger til å starte sin egen lille bedrift.

– Det har gått drøye fem år med lidelse og søvnløse netter både for meg og de der hjemme, siden jeg reiste til Europa for første gang. Min eneste drøm nå er å få fast jobb slik at jeg kan begynne å leve et normalt liv og samtidig hjelpe familien min. Etter at faren min døde er de avhengige av meg, og jeg har ikke tenkt å svikte dem. Foreløpig har jeg det ikke noe bedre her enn jeg hadde det hjemme, snarere tvert i mot. Men jeg er nødt til å holde ut, jeg kan ikke la denne sjansen gå. Hvis lykken finnes, så finnes den også for meg, avslutter 25 år gamle Mohamed filosofisk.