Franco – 40 år siden diktatorens død

Publisert

Fredag 20. november var det 40 år siden diktator Francisco Francos død. Franco ledet fascistenes kamp mot demokratiet i Spania under borgerkrigen og ble hjulpet til seier av Nazi-Tysklands Adolf Hitler og Italias fascistleder Benito Mussolini. Den spanske generalen led imidlertid aldri det samme nederlaget som sine to allierte i nabolandene. Ved hjelp av støtte fra den politiske høyresiden i Spania og et undertrykkende og korrupt regime befestet han sin posisjon som landets store leder, en popularitet som skulle vise seg vanskelig å bryte ned.

Førti år etter Franocs død (1892 til 1975) pågår fremdeles arbeidet med å gjenopprette historien og gi oppreisning til etterlatte og slektninger etter ofrene for Den spanske borgerkrigen (1936 til 1939) og det påfølgende diktaturet (1939 til 1975). Hvorfor prosessen ikke har gått raskere, er et spørsmål mange har vært opptatt av både i og utenfor Spania. Mangelen på diskusjon og enkelte politiske partiers uvilje mot å ta avstand fra det gamle regimet har i manges øyne bidratt til å splitte det spanske folk og gitt næring til regionene Catalonias og Baskerlands ønske om løsrivelse fra Spania, et spørsmål som har fått fornyet aktualitet etter at det katalanske parlamentet nylig vedtok dokumentet som baner vei for å erklære uavhengighet.

Blant spanjolene var temaet borgerkrig og diktatur lenge ansett som tabu og har først de siste årene fått en rettmessig plass i offentlig diskusjon. Noe av årsaken til at spørsmålet ble liggende uberørt på slutten av 1970-tallet var frykten for at høyreorienterte krefter og Franco-sympatisører skulle true prosessen med overgang til demokrati.

I tillegg hadde man i 1977 vedtatt en lov som ga amnesti til alle som hadde vært involvert både på regimets side og blant motstanderne. Hensikten med loven var å unngå at forbrytelser begått under diktaturets dager skulle komme i veien for demokratiseringsprosessen. Amnestiet var betingelsesløst og ga friheten tilbake til Francos politiske motstandere som hadde sittet fengslet under regimet. Samtidig hindret loven rettsforfølgelse av de som hadde stått ansvarlige for diktaturets ugjerninger. Internasjonale menneskerettsorganisasjoner har flere ganger bedt Spania om å fjerne loven, inkludert De forente nasjoner (FN) som i 2012 karakteriserte loven som i strid med internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Det hører også med til historien at mange på høyresiden i spansk politikk ikke har villet gi slipp på den gamle historieforståelsen om at Franco var nødvendig for Spania i en tid med politisk turbulens og frykt for kommunismen. Prosessen med forsoning ble også satt tilbake av et tidlig kuppforsøk i 1981.

Kuppforsøket 23. februar 1981
Etter diktatorens død i 1975 startet Spania for alvor overgangen til demokrati. I 1977 kunne folket delta i det første frie valget på over førti år. De fleste feiret begivenheten, men ikke alle fra det gamle regimet var fornøyd med endringene. Foruten stor politisk uro og maktkamp var landet på vei inn i alvorlige økonomiske krisetider. Samtidig virket uavhengighetskampen i Baskerland og ETAs mange terroraksjoner destabiliserende. I tillegg hadde flere av landets militære ledere aldri forsonet seg med det gamle regimets fall.

Den 23. februar 1981 midt i en turbulent periode med regjeringskrise der daværende statsminister Adolfo Suárez hadde annonsert sin avgang stormet en gruppe bevæpnede menn fra Guardia Civil nasjonalforsamlingen i Madrid. Kuppforsøket ble ledet av oberstløytnant Antonio Tejero som stilte seg på podiet i Kongress-salen, avfyrte skudd i taket og krevde at nasjonalforsamlingen måtte oppløses.

Aksjonen var koordinert og skal ha blitt støttet av personer også utenfor forsvaret, men førte ikke til maktovertagelse blant annet fordi kuppmakerne ikke hadde nok støtte bak seg i militæret. De eneste regionale styrkene som fulgte opp kuppforsøket var Valencia der kaptein Jaime Milans del Bosch beordret 1.800 mann til kamp og lot militære kjøretøy og tanks rulle inn i sentrum av byen. Kuppforsøket rystet det spanske folk og ga støtte til argumentet om at man burde la fortiden ligge.

Historieminneloven av 2007
1980- og 1990-tallet ble en tid med ekspansjon for Spania og blikket festet mot utlandet og internasjonale forbindelser. I 1982 gikk landet inn i Nato og fire år senere kom medlemskapet i EU. Oppgjøret med fortiden forble i stor grad et uberørt tema.

Inn på to tusen tallet kom imidlertid diskusjonen for alvor i gang. Tross sterk motstand fra krefter på høyresiden startet det politiske arbeidet med å få på plass en lov som en gang for alle skulle gjøre det mulig for Spania å ta avstand fra Franco og det gamle regimet.

I 2007 ble Historieminneloven vedtatt, Ley de Memoria Histórica de España. Loven ble fremsatt av PSOE-regjeringen og statsminister José Luis Rodríguez Zapatero og hadde som formål å gi anerkjennelse og oppreisning til ofrene etter Den spanske borgekrigen og diktaturet som fulgte.

To partier stemte imot loven da den ble vedtatt. Det ene var det katalanske sosialistpartiet Esquerra Republicana de Catalunya (ERC), som mente at loven ikke gikk langt nok i å fordømme diktaturet. Det andre var dagens konservative regjeringsparti Partido Popular som hele tiden hadde gjort det klart at de ikke ønsket noen lov. Selv om enkelte i PP var for deler av innholdet, ble loven nedstemt av partiet med den begrunnelse at den ikke hadde noen hensikt men bare skapte problemer.

Et regjeringsparti med belastet fortid
At representanter for Partido Popular ikke ønsket å støtte den nye loven, må sees i sammenheng med partiets egen historie. Partido Popular startet som en sammenslåing av syv mindre partier, alle ledet av forskjellige ministere fra Franco-tiden. Opprinnelig het partiet Alianza Popular, men skiftet navn til Partido Popular i 1989. Partiets gamle frontfigur var Manuel Fraga som satt i Francos regjering fra 1962 til 1969 og som senere gikk over til å bli Partido Populars første partileder, en posisjon han hadde frem til 1990.

Det hører med til historien at Manuel Fraga ble anerkjent for å ha bidratt til at Spania fikk en fredelig overgang til demokrati. Han var blant annet aktivt involvert i arbeidet med den nye grunnloven fra 1978 og er kjent for sin heltemodige opptreden under det militære kuppforsøket i februar 1981 da han som medlem av det demokratisk valgte parlamentet nektet å adlyde kuppmakernes ordre. På grunn av sin relasjon til Franco og det gamle regimet har imidlertid Fraga aldri sluttet å være en kontroversiell person, som sammen med Franco-lojale politikere i manges øyne slapp for lett unna.

Utover 1990-tallet og frem til i dag har Partido Popular fortsatt å pleie sitt lojalitetsforhold til den gamle generasjonen i partiet. Partiet har konsekvent unngått vanskelige temaer om borgerkrig og diktatur og har blant annet markert seg som motstander av åpningen av massegravene etter krigen. Da partiet tapte slaget om historieminneloven i 2007, visste ledelsen at de ville bli konfrontert med en rekke endringer som kom til å utfordre partiets taushet om Franco og den mørke fortiden.

Flyttingen av Franco
Ett av de store temaene som PP-regjeringen fremdeles presses på er spørsmålet om krigsmonumentet i Valle de los Caídos (De falnes dal) og flyttingen av Francos grav. Den enorme konstruksjonen som ligger like utenfor hovedstaden Madrid ble bygget etter ordre av Franco i årene 1940 til 1958 og var opprinnelig ment som et monument til minne om fascistenes seier i den spanske borgekrigen. Etter diktatorens død har det vært meningen å gi stedet en ny betydning, slik at det kan tjene som et felles minnesmerke over alle som døde i borgerkrigen. Mange spanjoler mener imidlertid at en slik betydning ikke er mulig så lenge Franco ligger gravlagt ved monumentet. PSOE og andre partier på venstresiden har hele tiden sagt at graven bør flyttes, mens Partido Popular har vært imot.

Den forrige PSOE-regjeringen besluttet i 2011 at det skulle nedsettes en uavhengig kommisjon til å utrede spørsmålet. Kommisjonen konkluderte med at den eneste måten man kunne endre monumentets betydning på var å flytte graven. Da kommisjonen leverte sin anbefaling hadde imidlertid Partido Popular allerede vunnet parlamentsvalget og skulle danne ny regjering. PSOE mente at spørsmålet var viktig for spanjoler og oppfordret Partido Popular til å ta rapporten på alvor. Partiet svarte med å avise diskusjonen. Kommunikasjonsanvarlig, Esteban González Pons (PP), beskyldte i stedet den avtroppende regjeringen for å ha skapt nye problemer for det spanske folk ved å forstyrre folks mening og finne opp debatter som det ikke fantes grunnlag for.

PP-regjeringens manglende vilje til å følge kommisjonens anbefaling i spørsmålet om Valle de los Caídos opprører mange spanjoler, blant annet på grunn av de mange tusen ofrene etter krigen som ligger gravlagt på stedet. Enkelte mener tallet er på nærmere 34.000, andre mener det er høyere. Mange av de som er gravlagt der ble flyttet dit på ordre av Franco, også de på republikkens side som hadde kjempet mot ham under krigen. Etter diktatorens eget ønske og mot de etterlattes vilje ble levningene flyttet til De falnes dal. I tillegg ble krigsfanger etter krigen brukt til å bygge monumentet, et forhold som har bidratt til å vekke harme hos mange. Et ukjent antall krigsfanger skal også ha omkommet under byggearbeidene.

Da Franco døde i 1975 ble han fraktet til monumentet og gravlagt i kirkegulvet i basilikaen som utgjør monumentets midtpunkt. Der ligger også levningene etter José Antonio Primo de Rivera (1903 til 1936), stifteren av det ultranasjonalistiske partiet Falange Española, en person som Franco hadde gjort til martyr under krigen og som han fikk flyttet dit i 1959.

Valle de los Caídos er med andre ord hvilestedet til to av de største representantene for fascismen i spansk historie. At Partido Popular fremdeles gir uttrykk for at dette ikke har noen betydning, opprører familiene til alle de som ble henrettet av fascistene under krigen og vanskeliggjør prosessen med forsoning. Saken har også flere ganger vært gjenstand for fordømmelse internasjonalt. Blant annet har De forente nasjoner (FN) oppfordret Spania til å flytte graven.

Fordømmelse fra FN
FNs arbeidsgruppe for bortføringer (Working Group on Enforced or Involuntary Disappearances) kom senest i fjor med sterk kritikk av spanske myndigheter for ikke å ha tatt et ordentlig oppgjør med fortiden. Basert på intervjuer og undersøkelser gjort i Spania i september 2014 kom den internasjonale arbeidsgruppen med en rapport der det ble foreslått en rekke tiltak som skulle bidra til å gjenopprette historien.

Spanias regjering ble blant annet oppfordret til å opprette en egen «sannhetskommisjon» av uavhengige eksperter til å kartlegge omfanget av menneskerettsbruddene som skjedde under borgerkrigen og diktaturet. Det ble også argumentert for at arbeidet med å åpne massegraver og identifisere bortførte og forsvunne etter krigen måtte fortsette, at prosessen burde overvåkes av spansk rettsvesenet og at alle forsvinningssaker burde etterforskes. I tillegg ble regjeringen Rajoy (PP) bedt om å ta Historieminneloven av 2007 på alvor og fjerne symboler og gatenavn etter Franco-regimet, noe partiet helt frem til nå har motsatt seg i mange kommuner.

Foto: Diktator Francisco Franco (t.h.) sammen med Hitlers SS-kommandant Heinrich Himmler, Spania oktober 1940 (Det tyske riksarkivet/ Bundesarchiv).

Likte du artikkelen? Meld deg på nyhetsbrevet eller følg oss på Facebook! Føler du deg generøs, spander gjerne en kaffe på redaksjonen?? 🚀☕ Takk!

Forsikring av leiebil i Spania?

Spørsmål om forsikring av leiebil i Spania er et tema som går igjen blant nordmenn som leier bil i Spania. Mange er usikre på hva "standard" forsikring inkluderer og...

Nyttig å vite:

Relevante nyheter