Felipe González (PSOE) er den lengstsittende statsministeren i moderne spansk historie. I hans tid som regjeringssjef fra 1982 til 1996 utviklet Spania seg fra å være et skjørt nyetablert demokrati til å bli en europeisk stormakt. Gonzalez´popularitet sank imidlertid brått etter avsløringene av de illegale antiterrorenhetene GAL på første halvdel av 1990-tallet.

Felipe González Márquez ble født i Sevilla den 5. mars 1942. Hans far, Felipe González Helguera, var aktiv i den sosialistiske fagforeningen Unión General de Trabajadores (UGT). Sammen med moren, Juana Márquez Domínguez, drev han med salg av kveg i den sevilianske bydelen Bellavista.

Foreldrenes lille forretning medførte at den unge Felipe vokste opp i en familie med en relativt stabil økonomi, noe som gjorde at han fikk muligheten til å ta seg en utdannesle. Etter grunnskole og videregående begynte han å studere jus ved universitetet i Sevilla.

Inn i politikken
Som 20-åring, i 1962, sluttet Felipe Gonzalez seg til Juventudes Socialistas – sosialistisk ungdom. To år senere ble han medlem i PSOE, som var forbudt under Franco. I 1965 uteksaminerer han seg fra jusstudiene og i 1966 begynner han å arbeide som advokat i hjembyen Sevilla.

Mellom 1965 og 1969 er Gonzalez medlem av PSOEs provinsielle komite i Sevilla. Innen 1970 har han fått plass i partiets nasjonale komite. I 1971 blir han sammen med flere partifeller arrestert for å ha deltatt i demonstrasjoner mot Francoregimet og til fordel for demokratiet.

I dene perioden oppstår splittelse og maktkamp innad i PSOE. På den ene siden, ”kalt den historiske fløyen”, figurerer blant annet partiets daværende generalsekretær Rodolfo Llopis. Felipe Gonzalez befinner seg på den andre siden kalt ”den reformerte fløyen”.

Da Llopis nekter å gå av etter PSOEs nasjonale kongress i 1972, bryter ”den reformerte fløyen” ut og danner sitt eget parti. På den første partikongressen i Frankrike i 1974, blir Felipe Gonzalez valgt til det nye partiets generalsekretær.
Ved det første demokratiske valget i 1977 blir Gonzalez valgt inn i parlamentet for ”det nye PSOE”, som seiler frem som det største opposisjonspartiet. Ved neste valg i 1979 befestes posisjonen som opposisjonsleder, og PSOE står nå frem som et reelt regjeringsalternativ.

Under Gonzalez´ ledelse har PSOE ved overgangen til 80-tallet forlatt sin marxistiske ideologi til fordel for sosialdemokratiske prinsipper. Den nye ideologien ble presentert på den ekstraordinære partikongressen i 1979.  

Statsminister
Ved valget i 1982 skulle PSOE danne regjering for aller første gang.  De spanske velgerne hadde store forventninger til Felipe Gonzalez da han inntok statsministerrollen. Den nye regjeringssjefen svarte med umiddelbart å sette i gang sosiale og økonomiske reformer: Skoleverket forbedres, universiteter dannes, det spanske trygdesystemet ser sin spede begynnelse, over 200 statlige bedrifter blir privatisert, og mange nye arbeidsplasser blir skapt.

Ved valget i 1986 vinner Gonzalez igjen lett. Samme år leder han Spania til EU medlemskap. I 1989 vinner sosialistene sitt tredje valg på rad, men partiet som har dominert fullstendig siden 1982, begynner så smått å merke konkurransen fra det nyreformerte Partido Popular. Det blir allikevel nok en valgseier i 1993, nå riktignok med hjelp av et knippe mindre nasjonalistpartier fra Catalonia og Baskerland.  

GAL
På begynnelsen av 1990-tallet hadde en gruppe journalister fra ”El Mundo”, startet en undersøkelse rundt rykter om at Gonzalezregjeringen skulle ha støttet og finansiert illegale antiterrorenheter i kampen mot ETA på 80-tallet. Etter hvert fulgte avsløringene av GAL – Grupos Antiterroristas de Liberacion – og både Felipe Gonzalez og PSOE skulle gå en tung tid i møte.     

GAL var rene dødsskvadroner for det meste virksomme i Baskerland på fransk side, hvor ETA ledelse stort sett befant seg. Skvadronene, som hovedsakelig besto av leiesoldater og politimenn, begikk minst 27 drap i perioden fra 1983 til 1987, i tillegg til utallige kidnappinger og attentater. Ifølge den irske journalisten Paddy Woodworth, er det i ettertid slått fast at en tredjedel av ofrene ikke hadde beviselig forbindelse til ETA.

Statsministeren og PSOE var sterkt svekket etter GAL avsløringene. Gonzalez, som hadde vært Spanias ”sterke mann” i over et tiår, stiller til nok et valg. Men nå fordi partiet angivelig mangler alternative kandidater. Ved valget i 1996 var det imidlertid klart at spanjolene ønsket et maktskifte, og da stemmene var opptelt, kunne Jose Maria Aznar danne historiens første PP regjering.

Trist sorti
Mange historikere og samfunnsvitere har påpekt at Spania var modent for et regjeringsskifte i 1996. For mange år med politisk ”enevelde” er ikke nødvendigvis synonymt med demokrati. I kjølvannet av GAL avsløringene fulgte en rekke korrupsjonsanklager mot Gonzalezregjeringen, som de påfølgende årene fikk et svare strev med å rydde opp etter seg.

Gonzalez etterlot seg en bittersøt arv. På en side hadde han modernisert og industrialisert Spania. Landet som for få år siden hadde tilhørt Europas bakevje, var blitt til en internasjonal stormakt. På en annen side hadde GAL avsløringene og korrupsjonsanklagene påført det spanske demokratiet en kraftig ”slagside”. Og enda verre skulle det bli etter de påfølgende rettssakene.  

Felipe Gonzalez fikk en trist avslutning på en lang og begivenhetsrik politisk karriere. Mannen som har blitt satt i bås med Francois Mitterand og Helmut Kohl, og som i sin tid uttalte at: ”Demokratiet må forsvares for en hver pris”, ble til slutt selv anklaget for å bryte med demokratiets prinsipper.

Det skulle gå to valgperioder og åtte år før velgerne igjen, i 2004, ga sin tillitt til PSOE. GAL, til tross for sine brutale metoder, klarte aldri å stoppe ETAs terror. Snarere bidro de til en økt oppslutning rundt terrororganisasjonens sak, har forskere hevdet i ettertid.

Ettermæle
”Hvorfor skal vi miste nattesøvnen på grunn av et fenomen som har forekommet i Spania, akkurat som det har gjort i Frankrike og Tyskland og alle andre demokratiske land? Skitne triks er normalt veldig mange steder”. Skal eks statsministerfrue Carmen Romero ha uttalt til forsvar for sin ektemann Felipe Gonzalez i 1997.

Gonzalez selv havnet for øvrig aldri på tiltalebenken. Men det gjorde mange av hans nærmeste medarbeidere, deriblant tidligere utenriksminister Jose Barrionuevo Peña og tidligere sjef for statens sikkerhetstjeneste, Rafael Vera. Ingen PSOE ledere, med unntak av Ricardo Garcia Damborenea, har noen gang innrømmet ansvar for GAL.

Men kan Gonzalez ha vært uvitende om det som foregikk? Mange spanjoler har vondt for å tro at dette kan være tilfelle, og holder Gonzalez moralsk ansvarlig. Det har vært hevdet at påtalemyndigheten unnlot å tiltale den tidligere statsministeren for å unngå en svekket internasjonal tillit til Spanias nydemokratiserte politiske institusjoner.

Gonzalezregjeringen var den første regjeringen i Spania på 45 år som ikke var infisert av Franco. Dette en av årsakene til at spanjolenes forventninger til Gonzalez i sin tid var så høye. Skuffelsen blant de spanske velgerne var derfor stor da de måtte innse at heller ikke denne regjeringen hadde ”rene hender”.  
 

PSOEs omdømme ble ikke mye bedre etter at plottet mot ”El Mundo” redaktør, Pedro J. Ramirez, ble kjent. En profilert advokat og flere PSOE medlemmer ble dømt til opp til fire års fengsel for å ha betalt en prostituert for dope ned Ramirez, for så å forsøke å lage en sexfilm. Filmen skulle brukes til å presse ”El Mundo” redaktøren til å trappe ned GAL undersøkelsene.

GAL avsløringene ble et alvorlig tilbakeslag for PSOE, Gonzalez, og ikke minst for det spanske demokratiet. Ikke bare hadde regjeringen finansiert illegale dødsskvadroner. Regjeringsmedlemmene sørget i tillegg for å legge alle mulige hinder i veien for den påfølgende etterforskningen.